Basert på tegneserien "the boy with his heart in a box" av Roman Dirge.
Det var en gang langt langt ute på gården bodde en bestefar i en fjellhytte sammen med gutten sin. Han var så gammel at han satt på gyngestolen sin. Gutten var alt han hadde igjen etter sitt lange liv med utallig vintre. Denne vinteren kunne bli hans siste. Lite bekymret han for livet sitt, men han bekymret seg veldig for gutten sin. ”Er han rede for det?”, lurte bestefaren på…
Gutten satt på gulvet. Han så gjennom vinduet. Det snødde. Mye snø. Solen skinnet. På snøen. På bakken. Det ble lysere. Lysere. Enda lysere. For mye lys. Snøen blendet ham. Altfor mye lys!
Svart! Han rullet ned gardinen.
Gutten skrudde på fjernsynet. En kjærlighetsfilm. En mann og en dame. Sammen. De kjærtegnet. Med leppene. Med tungen. Klisje. Klissete. For klissete. Han ble kvalm. Altfor klissete!
Svart! Han skrudde av fjernsynet.
Gutten hørte peisen. Den brant. Ilden var på trestubbene. Stubbene var glødende rød. Flammene var store. De lagde knirkelyder. Knirk. Knas. Knakk. Etsingen irriterte ham. Knark!
«Stopp!» ropte bestefaren. Han forstod ikke hvorfor gutten hele tiden ønsket å slukke peisen. Den ga jo varmen i den lille hytten. Av og til skulle han ønske at gutten delte hans følelser, men det var det som var det store problemet.
Bestefaren har skjult hjertet til gutten siden han var liten. Hjertet hans lå i en liten eske oppå peisen som bestefaren hadde nøkkelen trygg på smykkekjeden rundt ham. Ingen kunne ta nøkkelen uten at bestefaren la merke til det. ”Men når er gutten rede for hjertet sitt?”, lurte han på.
Gutten satt på gulvet igjen. Han så på et tre. Juletre. Treet ble hugget ned. Av en venn. Til bestefaren. Bestefaren var glad. Et flott tre. Sa bestefaren. Gutten vet ikke hvorfor. Han bare så et tre. Vondt. Det gjorde vondt. Å ta på treet. Treet er vondt. Ikke flott.
Rart! Han gikk fra treet.
Gutten så gjennom vinduet igjen. To barn lekte. En gutt. Og en annen gutt. De løp. De rullet. Nedover bakken. Begge lå stille. Lagde snøengel. Det er gøy. Sa bestefaren. Gutten vet ikke hvorfor. Han ser snø. Snø er kald. Man fryser. Ikke gøy.
Rart! Han gikk fra vinduet.
Gutten hørte peisen igjen. Den brant. Resten av trestubbene. Askene. De svarte askene. Ingen flamme. Bare røde gløder. Varm og godt. Sa bestefaren. Gutten vet ikke hvorfor. Han bare så svarte asker. Vondt. Det gjorde vondt. Å ta på dem. Askene er vonde. Ikke godt.
«Stopp!» ropte bestefaren igjen. Han forstod ikke hvorfor gutten atter en gang prøvde å slukke. Gutten er kanskje følelseløs, men han er en lydig gutt, tenkte bestefaren. Gutten hentet nye ved til bestefaren da han ba om det. Man trenger ikke et hjerte for å være lydig.
Nøkkelen til esken med hjertet i var trygg, så lenge bestefaren levde. Han har bestemt seg for å leve til gutten var rede for det. Hjertet er ingen leketøy, mente bestefaren.
Like. Nyte. Leke. Gøy. Kose. Le. Danse. Morsom. Varm. God. Føle. Kjenne. Drømme. Løpe. Fri. Elske! De ordene. Kunne gutten skrive. Men de. Forstod han ikke. Ordene. Betydning. Gutten ville. Oppleve dem. Gutten ville. Føle. Gutten ville. Ha hjertet sitt… Tilbake!
Hul. Tom. Svart. Følelseløs. Nummen. Fanget. Alene. Ensom. Trist. Deprimert. Disse ordene. Følte han ikke. Han var tom. Bare tom. Det var ingenting. Ingenting i brystkassen. Ingen dunking. Ingen følelse. Bare død. Som et dødt menneske.
Tikk takk. Tiden gikk. Han ville ikke. Være død. Han ville. Leve. Føle. Elske!
Hjertet!
Tilbake!
Nå!
«Stopp!» ropte bestefaren. Bestefaren ble helt forskrekket da han så gutten dyttet ham mot peisen. Bestefarens skrøpelige kropp var ikke stand til å bevege seg ut av stolen. Han satt fast i stolen og ilden nærmet seg i lynfart. Varmen steg mer og enda mer! Flammen nærmet seg!
Uansett hvor mange ganger bestefaren ropte stopp, var gutten fast bestemt på å dytte ham mot peisen. ”Hva slags gutt har jeg skapt?”, lurte bestefaren i det han falt mot peisen.
Gutten så på askene. De tente fyr. På klærne. Til bestefaren. Ilden spredde seg. Bestefaren skrek. Flammen var stor. Den dekket hele ham. Stor og gul. Varm og godt. Sa bestefaren. Varm og godt. Til døden. Til asker.
Svart! Gutten plukket opp nøkkelen.
Gutten tok ned. Esken. Han hørte dunk-dunk. Lyden fra esken. Hjertet hans. Nøkkelen inn. I låsen. Han vridde nøkkelen. Esken. Åpen. Et hjerte. I esken. Dunk-dunk, sa det. Det kunne kjennes. Varm. Og godt!
Rart! Gutten tok hjertet inn i seg.
Det føltes varmere i brystkassen hans. En følelse han aldri har følt før. En følelse har han heller aldri hatt. Varmen spredde seg over hele kroppen. Det føltes veldig godt. Alt mellom tærne og fingrene følte han noe. Alt betydde noe. All varmen kom fra peisen. Å… Bestefaren…
«Stopp!» ropte gutten mens det strømmet iskaldt gjennom blodårene hans. De traff hjertet hans som et kraftig hammerslag. Bang! Hjertet prøvde å grave seg ut brystkassen hans for å slippe flere dødelige hammerslag. Bang! Tross all smerten som stakk inni ham, prøvde han å bruke all energien på å slippe hjertet sitt løs. BANG! ”Jeg var ikke rede for det!”, skrek han før han døde.
Gutten var slett ikke rede for hjertet sitt. Det gjorde ikke saken bedre da han realiserte at han drepte den eneste han var glad i…
Hjerteløs?
