Jeg vil bare si at jeg har bestemt meg for å si opp jobben min. For det skjedde noe i dag som fikk meg til å tenke over jobben min. Det er noe som ikke fungerer. Jeg vet ikke om jeg klarer å se bort fra det som skjedde i dag. Noensinne.
Det som skjedde i dag blir ikke enkel for meg å forklare, men jeg skal prøve...
For fire timer siden måtte vi slippe en morder fri. Det er ikke min feil. Jeg hadde bevisene og vitnene klare. De skulle være mer enn godt nok til å bure ham inn. Men vi måtte slippe ham fri på grunn av fortiden. En feil som dere har tidligere gjort.
Dere buret inn en uskyldig og slapp ut en skyldig. Det er noe alvorlig galt her. Men det er egentlig ikke her historien min begynner. Det begynte for sju timer siden da en kvinne ble skutt på en åpen gate.
Kvinnen blødde og døde da ambulansen kom fram. Hun ble skutt to ganger. En kule i lungen og en som gikk gjennom hjertet. Det viser at drapmannen visste hvor han skulle skyte. For å drepe.
Samme sted stod den drapmistenkte ved siden av liket. Han ventet på politiet med hendene sine over hodet. Han gjorde ingen motstand da politiet arresterte ham. Politiet sendte ham rett til avhørsrommet. Men jeg ville ikke avhøre ham før jeg hadde bevisene klare. De skulle gjøre lettere for meg å avhøre ham skikkelig.
Men vi klarte ikke å identifisere offeret enda.
Av de åtte vitnene som var tilstedet på den åpne gaten, har vi valgt ut de tre beste som skulle vitne under rettsaken. Med ”beste”, mente jeg at ingen av dem har drukket under hendelsen. Ingen av dem kjente hverandre eller den drapmistenkte. Og ingen av dem har vært straffet tidligere. De er ikke bare ”beste”, men perfekte vitner.
Jeg har sjekket bakgrunnen til den drapmistenkte, Sven Korner, og det viser at han har tidligere vært fengslet for mord. Han ble dømt for drapet på en kvinne, Victoria. På bildet var hun pen å se på og hun lignet på offeret som ble drept i dag. Det så ikke ut som den drapmistenkte har forandret seg siden da.
Det fantes to overvåkningskamera fra to forskjellig vinkler som tok opp skyteepisoden. Jeg så på videoene. De viste helt klart at den drapmistenkte gikk rett mot offeret og skjøt henne to ganger. Han var rett og slett bestemt på å drepe henne.
I tillegg undersøkte jeg skytevåpenet. Fingeravtrykket hans var på skytevåpenet, og kruttinnholdet i våpenet viser at det har nylig blitt brukt. Og ikke minst, tilhører registreringsnummeret den drapmistenkte.
Da var det ingen tvil på at vi har den rette drapmannen. Jeg hadde alt, bortsett fra motivet til drapet. Det tenkte jeg at jeg skulle få under avhøringen.
Utenfor avhøringsrommet, studerte jeg på den drapmistenkte gjennom enveisvinduet. Den mistenkte så alders ikke nervøs ut! Han satt rolig og så tilfredes ut. Akkurat som han har endelig oppnådd målet sitt. Han har sannsynligvis planlagt mordet i lenger tid.
Da jeg gikk inn i avhørsrommet, la jeg fram mappen med bevisene som jeg har samlet. Jeg ville at den mistenkte skulle se dem, for de skulle gjøre ham nervøs. Men den drapmistenkte reagerte ikke i hele tatt.
Han gjorde meg usikker på hva jeg egentlig skulle si. Selv om han har ikke sagt et ord enda. Ingen av oss to sa noe på en stund. Jeg som var så selvsikker før jeg kom inn i rommet. Jeg hadde jo bevisene klare. Aha! Plutselig kom jeg på hva jeg skulle si.
«Sven...» Jeg anstrengte meg for å roe meg mest som mulig, men jeg ble for ivrig til å snakke ferdig. «Som du ser, så er bevisene klare nok til å få deg dømt...»
«Ja, de burde det.» smilte den drapmistenkte mens han holdet et bilde fra mappen. «Men jeg har studert juss i fengselet.» Han la fram bildet av Victoria. «Man kan ikke bli dømt for samme forbrytelse igjen.»
«Samme forbrytelse?» Jeg forstod lite av det. «Det er ikke samme forbrytelse. Du ble dømt for drapet på Victoria for 10 år siden.»
Den mistenkte satt og ventet. «Ja?»
Det klikket nesten for meg. Jeg lurte egentlig på hvor dum den drapmistenkte var, men jeg prøvde likevel å forklare. Det var absolutt ikke noe jeg overså. «Du drepte en kvinne for et par timer siden. Selvfølgelig skal du sone for drapet!»
«Ah!» Den drapmistenkte så ut til å ha forstått meg, men det gjorde han ikke. Han fortsatte med å provosere meg. «Du er kronologisk!»
Kronologisk? tenkte jeg. Jeg tok meg en stund til å tenke over svaret hans. Selvfølgelig! Det er slik rettsystemet fungerer. Når noe kriminelt skjer, skal jeg etterforske saken. Samle bevisene og gi dem til rettsaken slik at rettsaken dømmer saken.
«Ja... Jobben min er kronologisk.» svarte jeg. «Jeg har samlet bevisene. Jeg har tre troverdige vitner, bilder fra to forskjellige overvåkningskamera og skytevåpenet ditt. Dem skal jeg levere til rettsaken.»
«Bortkastet tid.» sa den drapmistenkte. «Jeg blir sluppet ut uansett. På grunn av fortiden.»
«Fortiden?» Jeg lurte om han bare tullet, men jeg lot meg irriteres av det. Jeg pekte på bildet av Victoria. «Dette er fortiden din. Du ble dømt for et drap!»
«Har du ikke sjekket at jeg prøvde å motbevise det i rettsaken?» spurte den drapmistenkte. «Jeg ble uskyldig dømt og jeg måtte sitte 10 år i fengsel uten å bli hørt!»
Dette er latterlig, tenkte jeg. Hvis det var sant at han var uskyldig dømt, er det jo helt idiotisk at han drepte en mann i dag. Det vil ikke hjelpe ham noe særlig. Men jeg dret egentlig i om han var uskyldig dømt eller ikke. Jeg ville bare finne motivet hans og hvem offeret var.
«Hvem var hun du drepte i dag?» Jeg tenkte kanskje jeg kunne finne en forbindelse mellom dagens offer og offeret han drepte for ti år siden. «Var hun dommeren som fikk deg uskyldig dømt? Aktoren som kjempet mot deg? Din gamle advokat som ikke klarte å forsvare deg godt nok? En gammel vitne?»
«Ah, nå skjønner jeg litt bedre.» smilte den drapmistenkte. «Dere har ennå ikke identifisert hun jeg drepte idag.»
Vent, han bekreftet det. Han innrømmet at han drepte henne, tenkte jeg med en gang. Jeg lurte om vi hadde det på båndet. Jeg ble plutselig glad og holdet tommelen oppe mot dem som var bak enveisvinduet.
Jeg glemte meg selv og prøvde å skjule følelsen min før jeg snudde blikket mitt mot den drapmistenkte. «Nei, hvem var hun?»
Den drapmistenkte fortalte navnet hennes. Det kom som et slag. Det var navnet jeg hele tiden hadde foran meg. Jeg ville ikke tro på den drapmistenkte, men øynenes hans løy ikke.
Jeg stakk fra avhørsrommet og skyndet meg ned til likrommet hvor de oppbevarte liket av dagens offer. Jeg åpnet skapet og rullet ut liket for å sammenligne henne med et bilde jeg allerede hadde i mappen min. Det er bekreftet.
Liket er Victoria.
Den samme kvinnen som den drapmistenkte ble dømt for 10 år siden. Noe som han ikke gjorde. Før i dag. Som den drapmistenkte sa: «Man kan ikke bli dømt for samme forbrytelse igjen.»
Den drapmistenkte har allerede sonet for drapet på Victoria. Mot min vilje, ble han sluppet fri i dag.
Derfor sier jeg opp jobben min...
