Novelle: TjueTre

Det var en nydelig solnedgang, tenkte jeg helt til det dukket opp en advarselsboks på vinduet. Solnedgangen ble forandret til det gråværet som var virkeligheten. Jaja, virkeligheten har bedre oppløsning. Meldingsboksen varslet om at firmaet TjueTre har en ny oppgradering klar. Anti-virus selvsagt.

«Kjære, vi må oppgradere!» ropte jeg til samboeren min.

«Igjen?» Hun var selvsagt ikke begeistret for det. «Burde vi ikke slutte med det?»

«Da er vi sårbar for angrep.» Jeg tok meg et øyeblikk for å tenke over det, men jeg bestemte meg likevel. «Nei, det er alltid en eller annen taper der ute som lager virus.»

«Kanskje det var firmaet som laget disse virusene?» spurte hun. «De vil jo aldri gå i konkurs på denne måten.»

«Så paranoid du er!» svarte jeg. «Vel, hvis de gjorde det, vil de lide en skjebne verre enn konkurs hvis det ble oppdaget.»

«Bare vær maskulin, du. Men husk bare hvis de oppd...» Hun avsluttet i uten å fullføre setningen for hun ville tydeligvis ikke ”diskutere” det. Hun nektet å ”diskutere” høylytt når sønnen er i huset.

I stillheten kunne jeg bare høre at hun lukket den HydroOvnen som skulle vannsette de dehydrete matproduktene. Sannsynligvis middagen vår. Så hørte jeg henne gikk oppover trappen og stemmen til sønnen vår. Hun hentet sønnen vår.

Vi gjorde hver eneste oppgradering sammen så lenge vi var sammen. Man kan trygt si at vi er avhenging av det. I det minste er det livsviktig, så er det ikke akkurat en uvane det.

«Mamma!» ropte sønnen løpende mot meg. Han hoppet oppå meg og så på vinduet.

«Ikke kall meg mamma, er du snill.» rettet jeg ham opp. «Hun der er mammaen din og jeg er moren. Og vet du hvorfor?»

Sønnen så forsiktig opp til meg. «Fordi du som fødet meg?»

Jeg nikket. «Ja, og mammaen er?»

«Den peneste!» ropte han med glød. Som forventet, rødmet samboeren litt. Det betyr jo at jeg har fortsatt draget!

«Er oppgraderingen klar?» spurte samboeren mens hun pekte på glassvinduet. Hun klarte å trykke på det at det kom et magnetisk bølger på vinduet.

«Vær forsiktig!» utbrøt jeg. Av oss to er hun ikke den flinkeste med tekniske greier, kan man trygg si. Selv om hun er smart, så burde hun følge med tiden. Alt er teknologisk for tiden. Til og med vi mennesker. Jeg ladet opp Jet’en. «Sønnen først.»

«Jeg vil at mamma skal jete meg.» sa sønnen. For jeg rakk å spørre hvorfor, svarte han «Du gjør det for hardt.»

Det burde jeg ta som en kompliment, tenkte jeg. Jeg er jo den mandige av oss. Jeg ga Jet’en til samboeren. Jet’en er et moderne uttrykk for Jet Injector Gun. En slags sprøyte som bruker komprimert luft til å trykke inn. Med den skal vi endre på stamcellen til sønnen.

«Du har ikke arvestoffet FRN7, kjære.» sa jeg mens jeg tastet på tastaturet av røde laserlys. Det nyoppfunnet viruset angriper bare de med samme arvestoffet som jeg, sønnen og slektingen min har. Selve begrepet ”arvestoffet” er kanskje misbrukt for tiden.

«Det gjorde ikke vondt.» sa sønnen til mammaen. Men det så ut som han kjente et stikk, men han ville ikke innrømme det.

Jeg koblet Jet’en til datamaskinen. Mens jeg ventet på den er klar med min nye stamcelle, så jeg på mammen sammen med sønnen sin. Han lignet mer og mer på mammaen. Enda var det jeg som bar ham i ni måneder. Alle sa jo at han lignet mest på meg.

Men på en annen side, så lignet jeg også mer på samboeren. Det er altså sant. Det sies at et par som er sammen så lenge, vil ligne mer og mer på hverandre. Eller vi har jo gjort mange oppgraderinger sammen. Er vi på vei til å bli en kopi av hverandre?

Med Jet’en mot halsen min, skjelvet jeg med tanken på at vi alle som stadig kjøper oppgraderinger, vil tilslutt være en gjeng av kloninger. Herregud, jeg er blitt paranoid. Akkurat som samboeren min. «Kjære, vi må snakke sammen!»

Novelle: Dødsdømt

Den 10.juli kommer jeg til å dø. Jeg er ikke redd. Helt siden jeg har gjort ferdig ”ting-du-må-gjøre-før-du-dør”-listen min, har jeg akseptert at tiden min kommer. Men jeg ble ferdig altfor tidlig. Jeg vet ikke om jeg klarer å vente så lenge på døden. Spesielt i det lille rommet av betong og en dør av stål. Er det noen som ønsker å tilbringe resten av livet her?

Hva ville du ha valgt? Vite når du skal dø eller bare dø uviten?

Det er vanskelig å si hva jeg hadde valgt. Jeg valgte ikke i hele tatt. Som alle andre, fikk jeg vite datoen uten å spørre. Det var umulig å unngå den viten. Det var overalt. Du vet, media.

Hvis jeg ikke fikk vite når jeg skulle dø, hadde jeg sannsynligvis aldri fullført listen min. På en måte var det den selveste døden som tvang meg til å gjøre ting på listen. Selv om det var vanskelig i det kaoset.

Det lille rommet av betong og stål er ment for å beskytte meg. Om det er nok, vet jeg ikke. Jeg tviler på det. Selv om rommet skulle klare å beskytte meg, vil det ikke være nok til å leve i lengden.

Misforstå meg ikke. Jeg lider ikke av en dødelig sykdom. Jeg er heller ikke en forbryter som ble dømt til døden. Jeg er helt frisk og burde ha levd mye lenger enn så. Men jeg er bundet. Livet mitt er avhenging av jorden. Ja, Moder jorden er truet.

Gammaglimt. I årevis har forskere holdt øye på de forskjellige hypernovaene, men først for fem år siden har de registrert at den ene hypernovaen som er i ferd å eksplorere. Et stort vitenskaplig øyeblikk for mange forskere. Eksplosjonen var utrolig vakker, sa en av dem på fjernsynet. Det husker jeg.

Ikke lenge etter begynte noen forskere å snakke om gammaglimt. Først var det bare noen få som snakket om det, men så ble det flere og flere forskere. Noen av dem virket svær nervøse. Jeg forstod lite av hva de sa, men de viste en animasjonvideo av gammastrålingen som traff jorden. Det var det første som fanget min oppmerksomhet.

Forskere regnet ut sjansen for at strålingen treffer jorden. Sjansen var først 1-10 000. Men en uke senere ble det til 1-100. En liten sjanse altså. Men det tok ikke lang tid før det ble 20-80, som ble til 50-50 uken etter. Nå er det nesten ingen tvil på at gammastrålingen vil treffe jorden. Nå er sjansen heller 1–10 000 at vi overlever.

Dagen strålingen ankommer er den 10. juli. Dommedagen. Det var kjipt å vite noe slikt, hva?

Media sluttet aldri å trykke diverse informasjoner om dommedagen. Hvordan det er å dø av gammastrålingen, teorier om hvordan vi kan overleve, kart over diverse bunkere, sjansen for at vi overlever og så videre. De fortsatte å trykke helt til samfunnet brøt sammen.

Ingen ville jobbe lenge. Mange ville være hos familien sin. Mange ville nyte sitt siste øyeblikk av livet. Mens andre driver å stjele. Noen prøver å opprette et nytt samfunn. Mange har drept hverandre. Noen har sultet i hjel. Mange døde før dommedagen. Bare vi ikke fikk vite det. Iallfall ikke for tidlig. En uke før dommedagen, kanskje?

Nå sitter jeg på den lille trekrakken i det lille rommet av betong. Bak døren av stål. Helt trygg til døden. En stund til, sier klokken min. En stund til...

Novelle: Verdifull

«Vis dere frem!» skrek jeg i det tomme varerommet med min fars gamle pistol oppe mot hodet mitt. Jeg snur meg rundt og leter etter det minste tegn på bevegelse. Et skudd ble avfyrt mot taket før jeg igjen sikter på hodet mitt for å vise at jeg mente trusselen på alvor. «Jeg vet at dere er her!»

Jeg vet egentlig ikke hvem de er eller hva de vil med meg. Men hver eneste gang det er meningen at jeg skal dø, blir jeg reddet. Av noen vi ikke kunne se. Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for dem. Så lenge jeg lever, vil mange andre dø. Bedre å ofre dem enn meg. Men spørsmålet er hvorfor. Hvorfor meg?

Som meg, er det mange andre som opplevde følelsen av deja vu. Noe som man mener å ha opplevd en lignende hendelse tidligere, men samtidig ikke husker hvor fra. Det er her forskjellen mellom meg og andre. Jeg husker.

Noen mener at deja vu er en hjernefeil, men det er ikke det. Hjernen din lagrer din fortid og bygger opp en hukommelse mot din framtid. Du ”husker” framtiden. Eller rettere sagt, du forutser framtiden. Når noen skyter rett mot deg, vet du av erfaring og fysikk lov at du kommer til å bli truffet og det er en stor sjanse at du dør.

Men når det du ”forutså” stemte ikke, er det blitt en forandring i framtiden din. En forstyrrelse. Deja vu. Noen har forandret framtiden din. Det er dem. Dem som jeg frykter. Usynlige beskyttere. Skyteengler. Men skyteengler tar ikke et annet liv for å beskytte deg.

Jeg husker min første død som ikke slo til. Hytteturen der nn venn av meg fikk anfall fordi han ikke tok pillen sin. Han hadde kniven sin og løp mot meg. Der fikk jeg dødsfølelsen min. Deja vu-følelsen kom. Men sekundet etter jeg åpnet øynene mine, var en annen venn av meg blitt knivstukket. Han stod der jeg stod sekundet før. Det var noe alvorlig galt. Jeg stod ikke her. Jeg stod der vennen min stod.

Selv om hjernen min er fullvridd, måtte jeg stenge den ute for å hjelpe vennen min i nød. Jeg kan ikke rydde hjernen min mens vennen min blødde i hjel. Vennen som døde, så ikke ut til å forstå hva som egentlig har skjedd. Både han og jeg visste at det var noe galt. Det var meg som skulle dø. Jeg husker at jeg sa unnskyld flere ganger.

Men nå har jeg forstått at det var egentlig ikke min feil. Den gangen visste jeg ikke hva som egentlig foregikk. Men det var dem som ordnet det. De falske skyteenglene. Det er snilt av dem å beskytte meg, men jeg syns ikke at livet mitt er verdt mer enn vennen min. Heller ikke min gamle kjæreste.

Det var en gang jeg og kjæresten min var fulle, men jeg ville hjem fra den festen ute i den kalde ødemarken. Med alkohol i blodet mitt, klarte jeg så vidt å kjøre på veien. Jeg var utrolig trøtt og ville skynde meg hjem, og jeg kjørte derfor fortere og fortere. Men jeg hadde ikke kontroll over den glatte isen. Særlig ikke i beruset tilstand. Men jeg tror jeg fikk deja vu-følelsen der, selv om jeg ikke husker det.

Dagen etter lå jeg i sykehuset, og jeg ble fortalt at kjæresten min døde i ulykken. Jeg var forberedt på å havne i fengselet, men de fortalte meg at det var ingen fare for det. For det var kjæresten som kjørte mens jeg sov. Det var ikke sant. Selv om bevisene talte det, så var jeg sikker på at jeg kjørte. Ingen trodde på meg. Jeg var faen meg skyldig. I drapet på min egen kjæreste.

Livet mitt er ikke verdt mer enn min avdøde kjæreste. Heller ikke min gode gamle venn. Når livet mitt blir satt foran de to, bør jeg faen meg gjøre noe godt for menneskeheten. Men jeg har ingen utdanning. Jeg kan ingenting. Alt jeg sitter igjen er med et knust hjerte. Med byrde. På drapene. På begge to.

Skyteengler skal ikke gjøre oss noe vondt. Jeg har det vondt! For en forbanna dårlig jobb de gjorde der. Når de viser seg fram, skal jeg personlig ta meg av dem. Med pistolen min mot hodet mitt, bør det gjøre dem nervøs. Det er ingen andre her som de kunne ta livet av istedet for meg.

Men jeg skjønner at det er ikke nok at jeg truer. For de kan sannsynligvis se framtiden. Det må skje. Jeg må skyte. På ordentlig.

Jeg lukker øynene. Aldri før har jeg prøvd noe lignende. Seriøst. Jeg skal virkelig gjøre det. Det må jeg gjøre før deja vu-følelsen kommer. Jeg frykter ikke døden. Det gjør jeg ikke. La gå!

«Dette er deres skyld!» sa jeg like før jeg trykket avtrekkeren.

Det smalt en høylytt smell ”BANG!” i det lille tomme varerommet med slagkraftig ekko. Jeg er her, tenker jeg. Tenker jeg, lever jeg. Er det mulig?

Sakte åpner jeg øynene, og jeg forstår at jeg er beskyttet av noen. Kanskje jeg gjør noe stort for menneskeheten når de beskyttet meg så godt som dette. Kanskje livet mitt er verdt mer enn andre. Våger jeg å glede av det?

Eller... På gulvet lå faren min død med pistolen hans.

Novelle: iFuture

Det må være helvetes vanskelig å utvikle et program som kan forutse hva som vil skje. For hundre år siden trodde mennesker ikke at det var mulig å forutse hvordan været vil bli om en uke, men teknologien gjør det mulig. Det kreves en svær avansert modell for å forutse fordi det er så mange faktorer som kan påvirke fra sol til regn.

Men nå er det ikke snakk om været lenge. Det er blitt utviklet et program som kan forutse hva som vil skje hvis vi gjør ditt og datt. Kjernen i programmet har skannet hjernen til 9 milliarder brukere og slått sammen med alle kjente vitenskaplige faktorer rundt verden, gjør det mulig for programmet å forutse framtiden. Jordens framtid. Menneskenes framtid. Din framtid. Det store spørsmålet ”hva om...”.

Du går kanskje rundt og lurer om du skulle sjekke opp kollegaen din og konkvenser av det. Vil dere fungere sammen? Vil dere få barn? Vil barna bli friske? Vil barna bli store og klare seg selv? Blir de suksess?

Svaret fins i programmet, iFuture. Sammen med tre tusen forskere i CERN og stor andel av ansatte i Apple, har de brukt tolv år på å utvikle det enestående programmet. 1,2 milliarder brukere har allerede forhåndsbestilt programmet. Jeg er en av dem.

MacSpheren min har akkurat lastet ned produkten. Det tok to hele minutter fordi det var en utrolig stor fil. Jeg har heldigvis stor nok kapasitet til programmet. Tenk deg, 417 ExaByte. Nesten halvparten av en ZettaByte.

Utviklerne kaller dette for et program, men jeg mener at det er heller et dataspill. Jeg spiller jo meg selv inn i den verden og kan gjøre hva jeg vil. Motsetning til andre som vil garantert prøve pysete ting, vil jeg utforske min mørke side. Jeg var en dyktig kriminelle da jeg var liten. Talenten ble glemt da jeg ble tatt for å stjele en pakke tyggegummi. Jeg var heller ikke så verst i GrandTheftAuto. Hey, hva om jeg var ham!

Jeg setter i gang med å starte opp ”programmet”. Det kommer en streng advarsel om at programmet kan ikke forutse framtiden hundre prosent. Ærlig talt, hvor mange faktorer kreves det for å forutse en framtid egentlig?

I spillet begynner jeg akkurat fra MacSpheren der jeg startet spillet. Jøss. Alt ser ekte ut. Jeg kjenner luften jeg puster. Jeg kjenner vann fra springen. Jeg smaker vann fra glasset. Kjøleskapet er full av gode mat som jeg kunne stappe oppi meg. I spillversjonen blir jeg kanskje feit, men jeg vil ikke legge på meg i virkeligheten. Spillet vil bare gi meg signaler til hjernen min om hvor gode matene er, uten å mette meg.

Men jeg går ut og tar meg en tur. Jeg kjenner varmen fra solskinnet og vinden som blåser rundt meg. Nå er det tide på å teste ”hva om”. Det første jeg skal gjøre er å stjele en bil. Det er ingen kunst å klare det. Alt man trenger å gjøre, er å stanse en bil på veien. Så åpner man døren og kaster ut sjåføren. Dermed har man en bil.

Er jeg en god sjåfør? Det er bare å teste med å kjøre i full fart. Dør man i spillet, er det bare å starte spillet på nytt. Jeg kunne føle tyngdekraften trekker meg i det jeg svinger med bilen. Full gass hele veien til en jaktbutikk. Jeg hadde ikke giddet å stoppe om jeg visste juksekoder til spillet. Da kunne man bare tenke hva man ønsket og fikk det man ville fra løse luft.

I jaktbutikken bad jeg personalen å gi meg det kuleste våpenet på disken. Personalen så ut til å ha en normal intelligens. Ikke en typisk fattig kunstig intelligens som de fleste spill har. Han forstod hvert eneste ord jeg sa uten å la et eneste ord fly over datahodet hans. Jeg fikk det klassiske skytevåpenet, Beretta 96VC fra 2016. Noe sånt skal egentlig ikke finnes i en jaktbutikk. Gamebug, kanskje?

Jaja, jeg brukte våpenet som hammer og slo ned på glassdisken, slik at jeg kunne ta patroner. Personalen prøvde å stoppe meg, men jeg rakk å lade og skyte ham. Da han falt død, så det ikke ut som noe dataspill jeg har noensinne spilt. Ikke i film heller. Fallet hans var unik. Spillet skal jo være realistisk som mulig. Kanskej det er sånn man dør når man blir skutt fra den vinkelen som jeg skjøt fra.

Jeg skyndet meg ut fra butikken for jeg visste at det fantes lydsensor over hele byen. De ble installert i 2012. Lydsensorene skulle fange opp lyd fra skytevåpen slik at det alarmeres direkte til politistasjonen. Hvis spillet er realistisk, så fins lydsensorene her. Jeg har ikke akkurat lyst å bli tatt av politiet. For da må jeg jo starte spillet på nytt, og sannsynligvis må jeg starte hjemmefra og stjele våpenet på nytt. Jeg vil jo prøve å rane en bank mens jeg har våpenet.

Jeg satt meg inn i bilen og kjørte avsted. Det var flere politibiler som kjørte forbi meg. Lydsensorene eksisterer altså. Det er ikke en av faktorene de spillutviklerne har glemt, nei.

Med bilen stanset jeg utenfor en bank som jeg har aldri vært i før. Et vanlig ran skal man planlegge god tid på forhånd. Men drit og. Jeg skal jo bare prøve spillet. I banken så jeg på TVen av glass. Det var en nyhet om personalen som ble drept. Hvilken faktor har spillutviklere glemt egentlig? Alt ser realistisk ut.

Ja, jeg utløste to skudd mot taket for å skremme datafolkene i banken. De så skikkelig skremt ut. Fleste av dem lå på bakken, men noen av dem tok ikke hintet. Jeg skjøt to av dem og sparket ned resten av dem. ”Hold dere nede!” skrek jeg. Noen av dem gråt.

”Hundre Euro, takk.” sa jeg til personalen i banken. Personalen ga mer enn hundre, men jeg tok bare den mynten. Jeg ville jo se hvordan de reagerte på at jeg gikk inn og drepte to personer bare for å stjele hundre Euro. Det vil jo bare dekke en Snickers-sjokolade. Det var ganske morsomt ansiktuttrykk på dem. Spillet er jammen morsommere enn jeg har forventet.

På glasset kom nyheten om bankranet allerede. Det stod flere politibil utenfor, mens journalisten beskrev situasjonen i banken.

Er de her allerede? Lurte jeg på. Politiet kan umulig ha blitt informert så fort. Med mindre om en av personalene har alarmert. Enda en faktor som de ikke har glemt. Jaja, jeg får straffe dem. Med pistolen min skjøt jeg hver eneste bankansatte jeg fant.

Ånei, politiet knuste hoveddøren og stormer inn. Jeg må avslutte spillet for som mulig. Jeg har ikke lyst å oppleve smerter. Politiet har garantert tenkt å skyte meg. Men jeg har glemt å lese manualen. Jeg vet riktig nok ikke hvordan man kommer ut av spillet. Okei, jeg får bare bli skutt og drept, og da kommer menyen sikkert opp.

Det tok ikke lang tid før politiet så meg og skjøt meg. Det gjorde satans vondt i magen. Jeg kunne kjenne at luften strømmet inn gjennom hullet i magen min. Det ble ikke bedre da de skjøt mot brystkassen min. To store hull. Dødelig. Helsike, jeg som trodde at ingenting var mer smertfull enn beinbruddet jeg fikk da jeg spilte fotball i min yngre dager. Nå vil jeg gjerne logge ut av spillet.

På gulvet ligger jeg og venter på datamenyen skal dukke opp. Tross all smerten som signaliserer hjernen min, kjenner jeg at klærne mine er veldig våte. Full av blod. Jeg trodde ikke at spillet var så realistisk. Synet mitt sviker. Hjertet mitt klarer så vidt å slå. Jeg klarer ikke å tenke. Å, hvor er de magiske ordene ”Game over”?

Vent, har jeg egentlig logget meg inn i dataspillet?

Novelle: Lappen

Den beroligende middelen som de sprøytet på meg gjør at jeg er så slapp og vil kanskje mumle ettersom kjeven blir svakere for hvert minutt. Jeg regner med at du forstår hva jeg sier, men om du vil tro historien min er det en annen sak. Jeg hadde ikke trodd om jeg var deg. Jeg trenger helt klart et bevis, og det hadde jeg. Men den var ikke... Vanntett.

Historien begynte cirka hundre meter til venstre for det myke rommet jeg er i akkurat nå. Der satt jeg foran kontorbordet til legen. Legen så ut til å stresse seg med å skrive lappen. Han så ikke engang på meg da han ga lappen til meg. Bare om jeg hadde sjekket lappen før jeg gikk ut, hadde jeg spurt legen. Men det gjorde jeg ikke. Dumt av meg.

Da jeg var i bussen, sjekket jeg lappen. Den var uleselig. Myten om at leger ikke kunne skrive var sant, tenkte jeg.

Jeg spurte damen som satt ved siden av meg om hun kunne tyde det som stod på lappen. Hun reiste opp for å trykke på knappen og gikk av bussen, uten å si mye som et ord. Hun så ikke engang på meg. For en uhøflig dame, tenkte jeg den gangen.

Apoteket var det første jeg var på vei til etter jeg gikk av bussen. De skulle være overnaturlige mennesker som kunne tyde dårlige skrifter, ettersom de har lest mange resepter fra diverse leger. Men fra spøk til alvor, så viste jeg lappen til den eneste apotekdame i apoteket. Hun gikk til bakrommet med en gang.

Etter 15 minutter med ventingen, så besluttet jeg å undersøke hva som foregikk, for hun har hverken sagt ”vent litt” eller gått forbi i hele tatt. Det var egentlig ikke lovlig å gå bak disken om man ikke var ansatt, men jeg følte at det var noe galt. Det fikk jeg bekreftet da jeg så bakrommet.

Det var tydelig at apotekdamen tok overdose av de lilla pillene som lå på bakken. Det var hvite skummer i munnen hennes og øynene var helt åpen. Er hun død, lurte jeg på.

Rask gikk jeg ut av apoteket for å se hva jeg kunne gjøre ettersom jeg glemte mobilen hjemme. Det var flere folk på gaten som jeg kunne spørre om å låne mobilen, men så fikk jeg øye på en politistasjon som var bare noen meter bortover. Jeg sprang til politistasjonen.

I politistasjonen snek jeg forbi køen. Før politimannen rakk å be meg stille i køen, fortalte jeg ham at det var en apotekdame i apoteket som tok overdose. Det første politimannen gjorde, var å ringe etter en ambulanse. Så spurte han meg hva skjedde før hun tok overdosen. Jeg ante ikke den gangen. Jeg bare fortalte at jeg gikk inn og ga lappen til damen, og merket ingenting galt.

Politimannen ville se lappen, og jeg ga ham den selvfølgelig. Da politimannen så ut til å klare å tyde lappen, tok han pistolen sin opp mot kjeven sin og avfyrte våpenet. Etter blodsprutet på meg og masse hylingene i venterommet, husker jeg ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg tok med lappen og løp ut tydeligvis ut sammen med de andre som hylte.

Da jeg var utendørs, fikk jeg frisk luft som fikk meg til å tenke klarere. Men så la jeg merke til at alle øynene som stirret på meg. De så på meg som jeg var skyldig. Som jeg var ansvarlig for drapet på politimannen. Jeg likte det ikke og tok flere skritt tilbake før jeg løp tilbake til apoteket.

Der var det en sykebil som hentet apotekdamen. Hun hadde en teppe over seg, som viste tydelig at hun døde. Jeg ba om å få sitte på til sykehuset. De spurte om jeg var i familie, så jeg løy og sa at jeg kjente familien og vil ringe til dem fra sykehuset. Jeg ville bare være med til sykehuset for å snakke med legen. Om den lappen jeg fikk.

I sykehuset stresset jeg med å komme til legekontoret, men så la jeg merke til at en familie gråt over en kvinne. Jeg gjenkjente kvinnen. Kvinnen i bussen. Hun som var uhøflig og stakk. Hun er også død.

Jeg løpte selv om det var forbudt i sykehuset, men det var livsviktig. Jeg kom til legekontoret så fort jeg kunne for å få svaret. Men da jeg åpnet døren, så jeg en mann som dinglet fra taket. Legen tok selvmord ved å henge seg selv. Et par skritt bakover gikk jeg før de ansatte som gikk forbi, la merke til legen. Plutselig var det mange som gikk inn i rommet for å kutte tauet og prøve å redde legen.

Da jeg gikk ned til den første etasjen, traff jeg en venn. Jeg ba ham å bli med meg til havnen. Selv om han flere ganger spurte meg hva som foregikk, ville jeg ikke svare. Vi begge satt oppi båten min og jeg kjørte til midt i innsjøen. Det var minst en kilometer til nærmeste havn. Ingen farlig redskap i båten. Ingen måte å ta selvmord på, tenkte jeg.

Jeg fortalte ham akkurat samme historie som jeg fortalte deg til nå. Som deg, trodde han ikke på meg. Ingen tar selvmord for en liten lapp, sa han til meg. Han ville se lappen, og jeg nektet ham det. Jeg ville ikke at vennen min skulle dø. Men nysgjerrighetens makt er stor. Ganske stor hos ham. Han gikk mot meg og holdet meg fast mens han rotet oppi lommen min til han fant lappen.

Hvis du klarer å tyde hva som står på lappen, skal du fortelle meg hva som står på den, kommanderte jeg. Vennen lo og sa at han ville mer enn gjerne fortelle hvis han kunne lese den. Latteren stoppet plutselig og han så ikke en gang opp mot meg.

Fortell meg, ropte jeg. Nå!

Det har han dessverre aldri fortalt meg. Fordi han også er død. Han hoppet rett ut av båten og svømte nedover mot bunnen. Han druknet med vilje. Var det egoist av han eller ville han beskytte meg? Det vet jeg ikke...

Men han er likevel på en måte en helt. For han tok med lappen da han hoppet. Lappen var ikke helt vanntett og ble derfor ødelagt. Er jeg heldig som overlevde det?

Nei, det syns jeg ikke. Nysgjerrigheten min vil drepe meg! Livet mitt er ganske trygg her for jeg tror ikke at jeg har klart å drepe meg selv når jeg har tvangstrøyen på meg og veggene består av puter. Som deg, vil jeg vite hva som stod på lappen! Nå!

Novelle: Luftmangel

Aner du hvor mye luft du puster per minutt?

Minst 7 liter i minutt! For Guds skyld, ikke anstreng deg! Ikke løp! Ikke arbeid! Bare hvil! Bruk så lite energi du kan! Det er rett og slett ikke avslappende! Hvis du noen gang puster for mye, kan du ta livet av en annen! Eller deg selv! Du må rett og slett være veldig forsiktig med hvordan du puster!

Jeg prøver å skaffe så mye oksygen jeg kan! For din skyld. For dere skyld...

Fra havbunnen jobber jeg med å gjenvinne oksygen fra vannet. Det er bare noen få planter som har overlevd jordens død.

For tjue år siden døde de siste plantene på overflaten. Det tok ikke lang tid før dyrene ble kvalt av karbondioksid. Luften som vi puster ut. CO2. På bare noen få år døde mange milliarder mennesker. De fattige først, så de middelsklasse og så de rike. De som overlevde var vitenskapsmenn, men de klarer seg ikke særlig nå lenge.

Så mange planter som vi fant i havbunnen, er bare nok til å gi luft til et par hundre mennesker. Vi er rundt tusen nå. Bare to hundre av oss vil overleve med de plantene vi har funnet. Åtte hundre mennesker til må dø. Hvem skal få leve eller hvem skal dø?

Det har vært store debatter om vi skal la de to hundre vitenskapsmenn leve videre slik at de kan løse problemet, eller la fire hundre barn leve i stedet siden de bruker halvparten av oksygen som et voksen menneske.

Vitenskapsmenn med erfaring og utdanning slik at de finner kanskje en løsning på dagens situasjon, men løpet av livet deres har de brukt mye tid og oksygen. De har derfor ikke mye levetid igjen, mens barna har knapt begynt med livet. Om det kan kalles et liv. For et liv de har. Vil fire hundre barn klare å overleve uten voksen? 

Vi kan jo la hundre vitenskapsmenn leve sammen med to hundre barn, er jo en løsning. Men hvem skal leve eller dø? Hvem kan bestemme det? Skal vi trekke lodd eller skal en kald kalkulator avgjøre det?

Tenk om vi finner flere planter rett etter vi har slaktet flere mennesker? Når må vi avgjøre det?

Jeg kan huske en tid hvor vi avskydde mordere. Vi mente til og med at de som tok selvmord, er egoistiske. Nå mener vi nesten tvert imot. Hver gang noen blir gal av luftmangel at de dreper andre, blir de dømt for mord og dømmes til døden. Da sparer vi tusenvis liter av oksygen per dag. Er de nåtidens mørke helter?

Jeg tror livet mitt er tryggest av alle, for jeg er både ung og en vitenskapsmann. Det var jeg som oppfant apparatene som samle de verdifulle oksygenmolekylene fra plantene. Men jeg kan ikke vente noe nobelpris for det. Dessuten har jeg ikke tid. Hver dag må jeg jobbe mye. Også med minimal energi. Det virker kanskje rett og slett latterlig umulig den gangen for 20 år siden. Men nå må vi bare gjøre det. Enten det, eller dø.

Jeg valgte ikke å være født så sent, slik at jeg blir en av de yngste befolkningene her. Heller visste jeg ikke at utdanningen jeg tok, skulle bli avgjørende for menneskeheten. Jeg har en høy status blant mennesker, uten at jeg ba om det. Jeg var rett og slett bare heldig med å oppfinne apparatene. Jeg hadde uansett behov for dem for å leve, så man kan ikke takke og lovprise meg for alltid.

Av og til lurer jeg på hva er livet vårt verdt egentlig? Det fantes aldri en børs eller et marked som kunne fortelle hva et liv er verdt forhold til andre ting. Det burde kanskje ha vært der likevel.

For tretti år siden brydde folk ikke engang om at skogarbeidere hugget ned flere kvartalkilometer av regnskog. Men nå er flere av oss villig til å ofre titalls mennesker for å redde en liten plante. Er vi mindre verdt enn en smørblomst nå? Hvordan kan det egentlig skje?

Noen av oss husker kanskje det gamle uttrykket ”Livet er urettferdig”, og vet du hva? Det er en skammelig underdrivelse.

Novelle: Kronologi

Jeg vil bare si at jeg har bestemt meg for å si opp jobben min. For det skjedde noe i dag som fikk meg til å tenke over jobben min. Det er noe som ikke fungerer. Jeg vet ikke om jeg klarer å se bort fra det som skjedde i dag. Noensinne.

Det som skjedde i dag blir ikke enkel for meg å forklare, men jeg skal prøve...

For fire timer siden måtte vi slippe en morder fri. Det er ikke min feil. Jeg hadde bevisene og vitnene klare. De skulle være mer enn godt nok til å bure ham inn. Men vi måtte slippe ham fri på grunn av fortiden. En feil som dere har tidligere gjort.

Dere buret inn en uskyldig og slapp ut en skyldig. Det er noe alvorlig galt her. Men det er egentlig ikke her historien min begynner. Det begynte for sju timer siden da en kvinne ble skutt på en åpen gate.

Kvinnen blødde og døde da ambulansen kom fram. Hun ble skutt to ganger. En kule i lungen og en som gikk gjennom hjertet. Det viser at drapmannen visste hvor han skulle skyte. For å drepe.

Samme sted stod den drapmistenkte ved siden av liket. Han ventet på politiet med hendene sine over hodet. Han gjorde ingen motstand da politiet arresterte ham. Politiet sendte ham rett til avhørsrommet. Men jeg ville ikke avhøre ham før jeg hadde bevisene klare. De skulle gjøre lettere for meg å avhøre ham skikkelig.

Men vi klarte ikke å identifisere offeret enda.

Av de åtte vitnene som var tilstedet på den åpne gaten, har vi valgt ut de tre beste som skulle vitne under rettsaken. Med ”beste”, mente jeg at ingen av dem har drukket under hendelsen. Ingen av dem kjente hverandre eller den drapmistenkte. Og ingen av dem har vært straffet tidligere. De er ikke bare ”beste”, men perfekte vitner.

Jeg har sjekket bakgrunnen til den drapmistenkte, Sven Korner, og det viser at han har tidligere vært fengslet for mord. Han ble dømt for drapet på en kvinne, Victoria. På bildet var hun pen å se på og hun lignet på offeret som ble drept i dag. Det så ikke ut som den drapmistenkte har forandret seg siden da.

Det fantes to overvåkningskamera fra to forskjellig vinkler som tok opp skyteepisoden. Jeg så på videoene. De viste helt klart at den drapmistenkte gikk rett mot offeret og skjøt henne to ganger. Han var rett og slett bestemt på å drepe henne.

I tillegg undersøkte jeg skytevåpenet. Fingeravtrykket hans var på skytevåpenet, og kruttinnholdet i våpenet viser at det har nylig blitt brukt. Og ikke minst, tilhører registreringsnummeret den drapmistenkte.

Da var det ingen tvil på at vi har den rette drapmannen. Jeg hadde alt, bortsett fra motivet til drapet. Det tenkte jeg at jeg skulle få under avhøringen.

Utenfor avhøringsrommet, studerte jeg på den drapmistenkte gjennom enveisvinduet. Den mistenkte så alders ikke nervøs ut! Han satt rolig og så tilfredes ut. Akkurat som han har endelig oppnådd målet sitt. Han har sannsynligvis planlagt mordet i lenger tid.

Da jeg gikk inn i avhørsrommet, la jeg fram mappen med bevisene som jeg har samlet. Jeg ville at den mistenkte skulle se dem, for de skulle gjøre ham nervøs. Men den drapmistenkte reagerte ikke i hele tatt.

Han gjorde meg usikker på hva jeg egentlig skulle si. Selv om han har ikke sagt et ord enda. Ingen av oss to sa noe på en stund. Jeg som var så selvsikker før jeg kom inn i rommet. Jeg hadde jo bevisene klare. Aha! Plutselig kom jeg på hva jeg skulle si.

«Sven...» Jeg anstrengte meg for å roe meg mest som mulig, men jeg ble for ivrig til å snakke ferdig. «Som du ser, så er bevisene klare nok til å få deg dømt...»

«Ja, de burde det.» smilte den drapmistenkte mens han holdet et bilde fra mappen. «Men jeg har studert juss i fengselet.» Han la fram bildet av Victoria. «Man kan ikke bli dømt for samme forbrytelse igjen.»

«Samme forbrytelse?» Jeg forstod lite av det. «Det er ikke samme forbrytelse. Du ble dømt for drapet på Victoria for 10 år siden.»

Den mistenkte satt og ventet. «Ja?»

Det klikket nesten for meg. Jeg lurte egentlig på hvor dum den drapmistenkte var, men jeg prøvde likevel å forklare. Det var absolutt ikke noe jeg overså. «Du drepte en kvinne for et par timer siden. Selvfølgelig skal du sone for drapet!»

«Ah!» Den drapmistenkte så ut til å ha forstått meg, men det gjorde han ikke. Han fortsatte med å provosere meg. «Du er kronologisk!»

Kronologisk? tenkte jeg. Jeg tok meg en stund til å tenke over svaret hans. Selvfølgelig! Det er slik rettsystemet fungerer. Når noe kriminelt skjer, skal jeg etterforske saken. Samle bevisene og gi dem til rettsaken slik at rettsaken dømmer saken.

«Ja... Jobben min er kronologisk.» svarte jeg. «Jeg har samlet bevisene. Jeg har tre troverdige vitner, bilder fra to forskjellige overvåkningskamera og skytevåpenet ditt. Dem skal jeg levere til rettsaken.»

«Bortkastet tid.» sa den drapmistenkte. «Jeg blir sluppet ut uansett. På grunn av fortiden.»

«Fortiden?» Jeg lurte om han bare tullet, men jeg lot meg irriteres av det. Jeg pekte på bildet av Victoria. «Dette er fortiden din. Du ble dømt for et drap!»

«Har du ikke sjekket at jeg prøvde å motbevise det i rettsaken?» spurte den drapmistenkte. «Jeg ble uskyldig dømt og jeg måtte sitte 10 år i fengsel uten å bli hørt!»

Dette er latterlig, tenkte jeg. Hvis det var sant at han var uskyldig dømt, er det jo helt idiotisk at han drepte en mann i dag. Det vil ikke hjelpe ham noe særlig. Men jeg dret egentlig i om han var uskyldig dømt eller ikke. Jeg ville bare finne motivet hans og hvem offeret var.

«Hvem var hun du drepte i dag?» Jeg tenkte kanskje jeg kunne finne en forbindelse mellom dagens offer og offeret han drepte for ti år siden. «Var hun dommeren som fikk deg uskyldig dømt? Aktoren som kjempet mot deg? Din gamle advokat som ikke klarte å forsvare deg godt nok? En gammel vitne?»

«Ah, nå skjønner jeg litt bedre.» smilte den drapmistenkte. «Dere har ennå ikke identifisert hun jeg drepte idag.»

Vent, han bekreftet det. Han innrømmet at han drepte henne, tenkte jeg med en gang. Jeg lurte om vi hadde det på båndet. Jeg ble plutselig glad og holdet tommelen oppe mot dem som var bak enveisvinduet.

Jeg glemte meg selv og prøvde å skjule følelsen min før jeg snudde blikket mitt mot den drapmistenkte. «Nei, hvem var hun?»

Den drapmistenkte fortalte navnet hennes. Det kom som et slag. Det var navnet jeg hele tiden hadde foran meg. Jeg ville ikke tro på den drapmistenkte, men øynenes hans løy ikke.

Jeg stakk fra avhørsrommet og skyndet meg ned til likrommet hvor de oppbevarte liket av dagens offer. Jeg åpnet skapet og rullet ut liket for å sammenligne henne med et bilde jeg allerede hadde i mappen min. Det er bekreftet.

Liket er Victoria.

Den samme kvinnen som den drapmistenkte ble dømt for 10 år siden. Noe som han ikke gjorde. Før i dag. Som den drapmistenkte sa: «Man kan ikke bli dømt for samme forbrytelse igjen.»

Den drapmistenkte har allerede sonet for drapet på Victoria. Mot min vilje, ble han sluppet fri i dag.

Derfor sier jeg opp jobben min...