Novelle: Dødsdømt

Den 10.juli kommer jeg til å dø. Jeg er ikke redd. Helt siden jeg har gjort ferdig ”ting-du-må-gjøre-før-du-dør”-listen min, har jeg akseptert at tiden min kommer. Men jeg ble ferdig altfor tidlig. Jeg vet ikke om jeg klarer å vente så lenge på døden. Spesielt i det lille rommet av betong og en dør av stål. Er det noen som ønsker å tilbringe resten av livet her?

Hva ville du ha valgt? Vite når du skal dø eller bare dø uviten?

Det er vanskelig å si hva jeg hadde valgt. Jeg valgte ikke i hele tatt. Som alle andre, fikk jeg vite datoen uten å spørre. Det var umulig å unngå den viten. Det var overalt. Du vet, media.

Hvis jeg ikke fikk vite når jeg skulle dø, hadde jeg sannsynligvis aldri fullført listen min. På en måte var det den selveste døden som tvang meg til å gjøre ting på listen. Selv om det var vanskelig i det kaoset.

Det lille rommet av betong og stål er ment for å beskytte meg. Om det er nok, vet jeg ikke. Jeg tviler på det. Selv om rommet skulle klare å beskytte meg, vil det ikke være nok til å leve i lengden.

Misforstå meg ikke. Jeg lider ikke av en dødelig sykdom. Jeg er heller ikke en forbryter som ble dømt til døden. Jeg er helt frisk og burde ha levd mye lenger enn så. Men jeg er bundet. Livet mitt er avhenging av jorden. Ja, Moder jorden er truet.

Gammaglimt. I årevis har forskere holdt øye på de forskjellige hypernovaene, men først for fem år siden har de registrert at den ene hypernovaen som er i ferd å eksplorere. Et stort vitenskaplig øyeblikk for mange forskere. Eksplosjonen var utrolig vakker, sa en av dem på fjernsynet. Det husker jeg.

Ikke lenge etter begynte noen forskere å snakke om gammaglimt. Først var det bare noen få som snakket om det, men så ble det flere og flere forskere. Noen av dem virket svær nervøse. Jeg forstod lite av hva de sa, men de viste en animasjonvideo av gammastrålingen som traff jorden. Det var det første som fanget min oppmerksomhet.

Forskere regnet ut sjansen for at strålingen treffer jorden. Sjansen var først 1-10 000. Men en uke senere ble det til 1-100. En liten sjanse altså. Men det tok ikke lang tid før det ble 20-80, som ble til 50-50 uken etter. Nå er det nesten ingen tvil på at gammastrålingen vil treffe jorden. Nå er sjansen heller 1–10 000 at vi overlever.

Dagen strålingen ankommer er den 10. juli. Dommedagen. Det var kjipt å vite noe slikt, hva?

Media sluttet aldri å trykke diverse informasjoner om dommedagen. Hvordan det er å dø av gammastrålingen, teorier om hvordan vi kan overleve, kart over diverse bunkere, sjansen for at vi overlever og så videre. De fortsatte å trykke helt til samfunnet brøt sammen.

Ingen ville jobbe lenge. Mange ville være hos familien sin. Mange ville nyte sitt siste øyeblikk av livet. Mens andre driver å stjele. Noen prøver å opprette et nytt samfunn. Mange har drept hverandre. Noen har sultet i hjel. Mange døde før dommedagen. Bare vi ikke fikk vite det. Iallfall ikke for tidlig. En uke før dommedagen, kanskje?

Nå sitter jeg på den lille trekrakken i det lille rommet av betong. Bak døren av stål. Helt trygg til døden. En stund til, sier klokken min. En stund til...