Det var utrolig herlig å hvile på den mye varme stranden etter en hard arbeidsdag. I hele dagen har jeg løpet fram og tilbake rundt i byen for å levere disse brevene. Normalt sett hadde jeg klart å løpe hele dagen uten problem, men temperaturen har steget mye i det siste. Det ryktet om at solen nærmet seg oss for tiden.
Æsj, bare om jeg kunne gå oppover i systemet og fått en mildere jobb. Det eneste jeg trengte å gjøre var å ta den forbanna opptakstesten. Den var nesten umulig å løse oppgavene for det fantes ingen fasitsvar på disse. Som for eksempel: ”Hvis du oppdaget en grusom sannhet, ville du ha fortalt videre til andre eller holdt for deg selv?”
Ærlig talt! Jeg prøvde å forestille meg den verste sannhet. Jeg skrev at hvis jeg fikk vite om moren min var en mann, hadde jeg rømt fra øyen uten å fortelle til noen. Kanskje jeg strøk fordi jeg ikke var seriøs nok. Eller var det ikke den verste sannheten..?
Jeg klarte ikke å vente på at solen går ned. Synet av den store stjernen i natthimmelen fikk meg til å drømme om andre sted enn øyen. Det var utrolig kjedelig å være her. Alle kjente alle. Med en gang du gjorde noe dumt, kom alle til å få vite om det. En ganske liten verden.
Det var umulig å unngå å se eksen min tilbrang tiden sin med den teite fyren. Å, denne fyren klarte seg oppover i systemet. Fy faen. Hvordan klarte han denne forbanna testen? Han var ikke smartere enn meg. Ikke kreativere heller. Det eneste han var bedre enn meg på, var at han var mer vågal. Vågal kunne jeg også være!
Jeg skulle være den første som forlater øyen på flere tiår. Det var en mye større verden der ute som ventet på meg. Der ingen kjente meg. Ingen ekskjæreste. En ny sjanse! Jeg bare lukket øynene og pønsket på en plan. Jeg trengte bare å finne ut hvordan jeg kunne lage en båt. Siden av en eller annen grunn kunne ikke trærne fra denne øyen flyte på vannet.
”Kan jeg få deres oppmerksomhet?” lød en merkelig stemme. Jeg åpnet øynene og himmelen var helt mørkt. Ingen stjerne å se. Det dukket opp en hvit tekst som lyser på himmelen. Det står: ”Vennligst gå hjem”. Jeg hadde aldri sett noe maken til det. Folk strømmet på gaten i panikk. Det var noe på gang uten at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Gå hjem?
Heldigvis kom broren min og hentet meg. Han stod ganske høyt i systemet der han fikk tilgang til hemmelighetene. Jeg fulgte etter ham og spurte hva som foregikk.
Broren snudde seg og så ganske alvorlig ut: ”Husker du oppgaven om du fikk vite en grusom sannhet? Det får dere alle vite i dag!”
”Alle?” tenkte jeg overraskende. En grusom sannhet. Om jeg ikke husket feil, var broren deprimert den dagen han ble forfremmet. Han fikk ikke lov å fortelle hvorfor. Men slik som jeg forstod virket det ikke som han ville fortelle det uansett.
Vi kom oss hjem. Familien er samlet. Meg, broren, lillesøsteren, moren og faren. Alle så opp til broren min og ventet på at han skal fortelle hva som foregår. Broren ba alle å sette seg ned. Det tok en stund før han satt i gang med forklaringen. Det så ut som han prøvde å finne en bra måte å formulere det på.
”Øyen vil snart bli borte...” Broren tok en dyp pust. ”Men jeg tror vi har funnet oss et nytt sted som vi kan kanskje bo. Jeg må be dere følge etter meg.”
Broren førte oss til kjelleren og ga meg lommelykten sin. Han tok frem en kjempehammer og slo ned på gulvet.
”Hva er det du driver med?” brølte faren sjokkert. Han prøvde å stoppe broren min, men jeg stod i veien fordi jeg stolte på broren min. Han skulle jo vise meg den grusomme hemmeligheten.
Hullet ble større og større. Broren stoppet da hullet var stort nok for ham. ”Vent her, så tenner jeg på lampen her inne.”
”Lys? Der inne?” Nysgjerrig så jeg i det mørke hullet. Lampen ble tent og man kunne se en lang nedover trapp. Broren vinket til meg. Jeg vendte hodet mitt til familien min: ”Jeg tror broren vil at vi skal følge etter ham.”
Jeg hoppet ned i hullet og hjalp de andre familiemedlemmene ned i hullet. Vi fulgte broren nedover i en lang trapp. Ingen sa et ord. Alle visste at det var ganske rart at det fantes en lang trapp under vårt eget hus. Jeg lurte på hvordan broren greide å lage en trapp uten at vi visste om det.
Da vi endelig kom til enden av trappen, tastet broren inn koden på døren av metall. Den åpnet seg automatisk. Bak døren var det et lite rom av metall med seks stoler. Lyset ble tent i rommet. Det var mange små lamper her og der. Og en tunnel utenfor rommets vindu. Stedet så ut som en slags horisontal heis.
Broren satt seg foran vinduet og trykket på en knapp. Rommet begynte å bevege seg utover i tunnelen. ”For mange generasjoner siden mente man at en stjernereise er umulig.”
Mørket i enden av tunnelen ble større og større. Plutselig ble det helt svart. Vent nå litt, tenkte jeg. Jeg sjekket vinduet og oppdaget at man er ute i verdensrommet: ”Hvor er hjemmet vårt?”
”Ser du asteroiden bak der?” spurte broren mens han styrte farttøyet. ”Inni den befinner hjemmet vårt. Den holder på å smelte på grunn av stjernen til høyre.”
Jeg så asteroiden som sakte forsvant. ”Asteroiden..?”
