Det må være helvetes vanskelig å utvikle et program som kan forutse hva som vil skje. For hundre år siden trodde mennesker ikke at det var mulig å forutse hvordan været vil bli om en uke, men teknologien gjør det mulig. Det kreves en svær avansert modell for å forutse fordi det er så mange faktorer som kan påvirke fra sol til regn.
Men nå er det ikke snakk om været lenge. Det er blitt utviklet et program som kan forutse hva som vil skje hvis vi gjør ditt og datt. Kjernen i programmet har skannet hjernen til 9 milliarder brukere og slått sammen med alle kjente vitenskaplige faktorer rundt verden, gjør det mulig for programmet å forutse framtiden. Jordens framtid. Menneskenes framtid. Din framtid. Det store spørsmålet ”hva om...”.
Du går kanskje rundt og lurer om du skulle sjekke opp kollegaen din og konkvenser av det. Vil dere fungere sammen? Vil dere få barn? Vil barna bli friske? Vil barna bli store og klare seg selv? Blir de suksess?
Svaret fins i programmet, iFuture. Sammen med tre tusen forskere i CERN og stor andel av ansatte i Apple, har de brukt tolv år på å utvikle det enestående programmet. 1,2 milliarder brukere har allerede forhåndsbestilt programmet. Jeg er en av dem.
MacSpheren min har akkurat lastet ned produkten. Det tok to hele minutter fordi det var en utrolig stor fil. Jeg har heldigvis stor nok kapasitet til programmet. Tenk deg, 417 ExaByte. Nesten halvparten av en ZettaByte.
Utviklerne kaller dette for et program, men jeg mener at det er heller et dataspill. Jeg spiller jo meg selv inn i den verden og kan gjøre hva jeg vil. Motsetning til andre som vil garantert prøve pysete ting, vil jeg utforske min mørke side. Jeg var en dyktig kriminelle da jeg var liten. Talenten ble glemt da jeg ble tatt for å stjele en pakke tyggegummi. Jeg var heller ikke så verst i GrandTheftAuto. Hey, hva om jeg var ham!
Jeg setter i gang med å starte opp ”programmet”. Det kommer en streng advarsel om at programmet kan ikke forutse framtiden hundre prosent. Ærlig talt, hvor mange faktorer kreves det for å forutse en framtid egentlig?
I spillet begynner jeg akkurat fra MacSpheren der jeg startet spillet. Jøss. Alt ser ekte ut. Jeg kjenner luften jeg puster. Jeg kjenner vann fra springen. Jeg smaker vann fra glasset. Kjøleskapet er full av gode mat som jeg kunne stappe oppi meg. I spillversjonen blir jeg kanskje feit, men jeg vil ikke legge på meg i virkeligheten. Spillet vil bare gi meg signaler til hjernen min om hvor gode matene er, uten å mette meg.
Men jeg går ut og tar meg en tur. Jeg kjenner varmen fra solskinnet og vinden som blåser rundt meg. Nå er det tide på å teste ”hva om”. Det første jeg skal gjøre er å stjele en bil. Det er ingen kunst å klare det. Alt man trenger å gjøre, er å stanse en bil på veien. Så åpner man døren og kaster ut sjåføren. Dermed har man en bil.
Er jeg en god sjåfør? Det er bare å teste med å kjøre i full fart. Dør man i spillet, er det bare å starte spillet på nytt. Jeg kunne føle tyngdekraften trekker meg i det jeg svinger med bilen. Full gass hele veien til en jaktbutikk. Jeg hadde ikke giddet å stoppe om jeg visste juksekoder til spillet. Da kunne man bare tenke hva man ønsket og fikk det man ville fra løse luft.
I jaktbutikken bad jeg personalen å gi meg det kuleste våpenet på disken. Personalen så ut til å ha en normal intelligens. Ikke en typisk fattig kunstig intelligens som de fleste spill har. Han forstod hvert eneste ord jeg sa uten å la et eneste ord fly over datahodet hans. Jeg fikk det klassiske skytevåpenet, Beretta 96VC fra 2016. Noe sånt skal egentlig ikke finnes i en jaktbutikk. Gamebug, kanskje?
Jaja, jeg brukte våpenet som hammer og slo ned på glassdisken, slik at jeg kunne ta patroner. Personalen prøvde å stoppe meg, men jeg rakk å lade og skyte ham. Da han falt død, så det ikke ut som noe dataspill jeg har noensinne spilt. Ikke i film heller. Fallet hans var unik. Spillet skal jo være realistisk som mulig. Kanskej det er sånn man dør når man blir skutt fra den vinkelen som jeg skjøt fra.
Jeg skyndet meg ut fra butikken for jeg visste at det fantes lydsensor over hele byen. De ble installert i 2012. Lydsensorene skulle fange opp lyd fra skytevåpen slik at det alarmeres direkte til politistasjonen. Hvis spillet er realistisk, så fins lydsensorene her. Jeg har ikke akkurat lyst å bli tatt av politiet. For da må jeg jo starte spillet på nytt, og sannsynligvis må jeg starte hjemmefra og stjele våpenet på nytt. Jeg vil jo prøve å rane en bank mens jeg har våpenet.
Jeg satt meg inn i bilen og kjørte avsted. Det var flere politibiler som kjørte forbi meg. Lydsensorene eksisterer altså. Det er ikke en av faktorene de spillutviklerne har glemt, nei.
Med bilen stanset jeg utenfor en bank som jeg har aldri vært i før. Et vanlig ran skal man planlegge god tid på forhånd. Men drit og. Jeg skal jo bare prøve spillet. I banken så jeg på TVen av glass. Det var en nyhet om personalen som ble drept. Hvilken faktor har spillutviklere glemt egentlig? Alt ser realistisk ut.
Ja, jeg utløste to skudd mot taket for å skremme datafolkene i banken. De så skikkelig skremt ut. Fleste av dem lå på bakken, men noen av dem tok ikke hintet. Jeg skjøt to av dem og sparket ned resten av dem. ”Hold dere nede!” skrek jeg. Noen av dem gråt.
”Hundre Euro, takk.” sa jeg til personalen i banken. Personalen ga mer enn hundre, men jeg tok bare den mynten. Jeg ville jo se hvordan de reagerte på at jeg gikk inn og drepte to personer bare for å stjele hundre Euro. Det vil jo bare dekke en Snickers-sjokolade. Det var ganske morsomt ansiktuttrykk på dem. Spillet er jammen morsommere enn jeg har forventet.
På glasset kom nyheten om bankranet allerede. Det stod flere politibil utenfor, mens journalisten beskrev situasjonen i banken.
Er de her allerede? Lurte jeg på. Politiet kan umulig ha blitt informert så fort. Med mindre om en av personalene har alarmert. Enda en faktor som de ikke har glemt. Jaja, jeg får straffe dem. Med pistolen min skjøt jeg hver eneste bankansatte jeg fant.
Ånei, politiet knuste hoveddøren og stormer inn. Jeg må avslutte spillet for som mulig. Jeg har ikke lyst å oppleve smerter. Politiet har garantert tenkt å skyte meg. Men jeg har glemt å lese manualen. Jeg vet riktig nok ikke hvordan man kommer ut av spillet. Okei, jeg får bare bli skutt og drept, og da kommer menyen sikkert opp.
Det tok ikke lang tid før politiet så meg og skjøt meg. Det gjorde satans vondt i magen. Jeg kunne kjenne at luften strømmet inn gjennom hullet i magen min. Det ble ikke bedre da de skjøt mot brystkassen min. To store hull. Dødelig. Helsike, jeg som trodde at ingenting var mer smertfull enn beinbruddet jeg fikk da jeg spilte fotball i min yngre dager. Nå vil jeg gjerne logge ut av spillet.
På gulvet ligger jeg og venter på datamenyen skal dukke opp. Tross all smerten som signaliserer hjernen min, kjenner jeg at klærne mine er veldig våte. Full av blod. Jeg trodde ikke at spillet var så realistisk. Synet mitt sviker. Hjertet mitt klarer så vidt å slå. Jeg klarer ikke å tenke. Å, hvor er de magiske ordene ”Game over”?
Vent, har jeg egentlig logget meg inn i dataspillet?
