Aner du hvor mye luft du puster per minutt?
Minst 7 liter i minutt! For Guds skyld, ikke anstreng deg! Ikke løp! Ikke arbeid! Bare hvil! Bruk så lite energi du kan! Det er rett og slett ikke avslappende! Hvis du noen gang puster for mye, kan du ta livet av en annen! Eller deg selv! Du må rett og slett være veldig forsiktig med hvordan du puster!
Jeg prøver å skaffe så mye oksygen jeg kan! For din skyld. For dere skyld...
Fra havbunnen jobber jeg med å gjenvinne oksygen fra vannet. Det er bare noen få planter som har overlevd jordens død.
For tjue år siden døde de siste plantene på overflaten. Det tok ikke lang tid før dyrene ble kvalt av karbondioksid. Luften som vi puster ut. CO2. På bare noen få år døde mange milliarder mennesker. De fattige først, så de middelsklasse og så de rike. De som overlevde var vitenskapsmenn, men de klarer seg ikke særlig nå lenge.
Så mange planter som vi fant i havbunnen, er bare nok til å gi luft til et par hundre mennesker. Vi er rundt tusen nå. Bare to hundre av oss vil overleve med de plantene vi har funnet. Åtte hundre mennesker til må dø. Hvem skal få leve eller hvem skal dø?
Det har vært store debatter om vi skal la de to hundre vitenskapsmenn leve videre slik at de kan løse problemet, eller la fire hundre barn leve i stedet siden de bruker halvparten av oksygen som et voksen menneske.
Vitenskapsmenn med erfaring og utdanning slik at de finner kanskje en løsning på dagens situasjon, men løpet av livet deres har de brukt mye tid og oksygen. De har derfor ikke mye levetid igjen, mens barna har knapt begynt med livet. Om det kan kalles et liv. For et liv de har. Vil fire hundre barn klare å overleve uten voksen?
Vi kan jo la hundre vitenskapsmenn leve sammen med to hundre barn, er jo en løsning. Men hvem skal leve eller dø? Hvem kan bestemme det? Skal vi trekke lodd eller skal en kald kalkulator avgjøre det?
Tenk om vi finner flere planter rett etter vi har slaktet flere mennesker? Når må vi avgjøre det?
Jeg kan huske en tid hvor vi avskydde mordere. Vi mente til og med at de som tok selvmord, er egoistiske. Nå mener vi nesten tvert imot. Hver gang noen blir gal av luftmangel at de dreper andre, blir de dømt for mord og dømmes til døden. Da sparer vi tusenvis liter av oksygen per dag. Er de nåtidens mørke helter?
Jeg tror livet mitt er tryggest av alle, for jeg er både ung og en vitenskapsmann. Det var jeg som oppfant apparatene som samle de verdifulle oksygenmolekylene fra plantene. Men jeg kan ikke vente noe nobelpris for det. Dessuten har jeg ikke tid. Hver dag må jeg jobbe mye. Også med minimal energi. Det virker kanskje rett og slett latterlig umulig den gangen for 20 år siden. Men nå må vi bare gjøre det. Enten det, eller dø.
Jeg valgte ikke å være født så sent, slik at jeg blir en av de yngste befolkningene her. Heller visste jeg ikke at utdanningen jeg tok, skulle bli avgjørende for menneskeheten. Jeg har en høy status blant mennesker, uten at jeg ba om det. Jeg var rett og slett bare heldig med å oppfinne apparatene. Jeg hadde uansett behov for dem for å leve, så man kan ikke takke og lovprise meg for alltid.
Av og til lurer jeg på hva er livet vårt verdt egentlig? Det fantes aldri en børs eller et marked som kunne fortelle hva et liv er verdt forhold til andre ting. Det burde kanskje ha vært der likevel.
For tretti år siden brydde folk ikke engang om at skogarbeidere hugget ned flere kvartalkilometer av regnskog. Men nå er flere av oss villig til å ofre titalls mennesker for å redde en liten plante. Er vi mindre verdt enn en smørblomst nå? Hvordan kan det egentlig skje?
Noen av oss husker kanskje det gamle uttrykket ”Livet er urettferdig”, og vet du hva? Det er en skammelig underdrivelse.
