Det var en nydelig solnedgang, tenkte jeg helt til det dukket opp en advarselsboks på vinduet. Solnedgangen ble forandret til det gråværet som var virkeligheten. Jaja, virkeligheten har bedre oppløsning. Meldingsboksen varslet om at firmaet TjueTre har en ny oppgradering klar. Anti-virus selvsagt.
«Kjære, vi må oppgradere!» ropte jeg til samboeren min.
«Igjen?» Hun var selvsagt ikke begeistret for det. «Burde vi ikke slutte med det?»
«Da er vi sårbar for angrep.» Jeg tok meg et øyeblikk for å tenke over det, men jeg bestemte meg likevel. «Nei, det er alltid en eller annen taper der ute som lager virus.»
«Kanskje det var firmaet som laget disse virusene?» spurte hun. «De vil jo aldri gå i konkurs på denne måten.»
«Så paranoid du er!» svarte jeg. «Vel, hvis de gjorde det, vil de lide en skjebne verre enn konkurs hvis det ble oppdaget.»
«Bare vær maskulin, du. Men husk bare hvis de oppd...» Hun avsluttet i uten å fullføre setningen for hun ville tydeligvis ikke ”diskutere” det. Hun nektet å ”diskutere” høylytt når sønnen er i huset.
I stillheten kunne jeg bare høre at hun lukket den HydroOvnen som skulle vannsette de dehydrete matproduktene. Sannsynligvis middagen vår. Så hørte jeg henne gikk oppover trappen og stemmen til sønnen vår. Hun hentet sønnen vår.
Vi gjorde hver eneste oppgradering sammen så lenge vi var sammen. Man kan trygt si at vi er avhenging av det. I det minste er det livsviktig, så er det ikke akkurat en uvane det.
«Mamma!» ropte sønnen løpende mot meg. Han hoppet oppå meg og så på vinduet.
«Ikke kall meg mamma, er du snill.» rettet jeg ham opp. «Hun der er mammaen din og jeg er moren. Og vet du hvorfor?»
Sønnen så forsiktig opp til meg. «Fordi du som fødet meg?»
Jeg nikket. «Ja, og mammaen er?»
«Den peneste!» ropte han med glød. Som forventet, rødmet samboeren litt. Det betyr jo at jeg har fortsatt draget!
«Er oppgraderingen klar?» spurte samboeren mens hun pekte på glassvinduet. Hun klarte å trykke på det at det kom et magnetisk bølger på vinduet.
«Vær forsiktig!» utbrøt jeg. Av oss to er hun ikke den flinkeste med tekniske greier, kan man trygg si. Selv om hun er smart, så burde hun følge med tiden. Alt er teknologisk for tiden. Til og med vi mennesker. Jeg ladet opp Jet’en. «Sønnen først.»
«Jeg vil at mamma skal jete meg.» sa sønnen. For jeg rakk å spørre hvorfor, svarte han «Du gjør det for hardt.»
Det burde jeg ta som en kompliment, tenkte jeg. Jeg er jo den mandige av oss. Jeg ga Jet’en til samboeren. Jet’en er et moderne uttrykk for Jet Injector Gun. En slags sprøyte som bruker komprimert luft til å trykke inn. Med den skal vi endre på stamcellen til sønnen.
«Du har ikke arvestoffet FRN7, kjære.» sa jeg mens jeg tastet på tastaturet av røde laserlys. Det nyoppfunnet viruset angriper bare de med samme arvestoffet som jeg, sønnen og slektingen min har. Selve begrepet ”arvestoffet” er kanskje misbrukt for tiden.
«Det gjorde ikke vondt.» sa sønnen til mammaen. Men det så ut som han kjente et stikk, men han ville ikke innrømme det.
Jeg koblet Jet’en til datamaskinen. Mens jeg ventet på den er klar med min nye stamcelle, så jeg på mammen sammen med sønnen sin. Han lignet mer og mer på mammaen. Enda var det jeg som bar ham i ni måneder. Alle sa jo at han lignet mest på meg.
Men på en annen side, så lignet jeg også mer på samboeren. Det er altså sant. Det sies at et par som er sammen så lenge, vil ligne mer og mer på hverandre. Eller vi har jo gjort mange oppgraderinger sammen. Er vi på vei til å bli en kopi av hverandre?
Med Jet’en mot halsen min, skjelvet jeg med tanken på at vi alle som stadig kjøper oppgraderinger, vil tilslutt være en gjeng av kloninger. Herregud, jeg er blitt paranoid. Akkurat som samboeren min. «Kjære, vi må snakke sammen!»
