Novelle: Øyen

Det var utrolig herlig å hvile på den mye varme stranden etter en hard arbeidsdag. I hele dagen har jeg løpet fram og tilbake rundt i byen for å levere disse brevene. Normalt sett hadde jeg klart å løpe hele dagen uten problem, men temperaturen har steget mye i det siste. Det ryktet om at solen nærmet seg oss for tiden.

Æsj, bare om jeg kunne gå oppover i systemet og fått en mildere jobb. Det eneste jeg trengte å gjøre var å ta den forbanna opptakstesten. Den var nesten umulig å løse oppgavene for det fantes ingen fasitsvar på disse. Som for eksempel: ”Hvis du oppdaget en grusom sannhet, ville du ha fortalt videre til andre eller holdt for deg selv?”

Ærlig talt! Jeg prøvde å forestille meg den verste sannhet. Jeg skrev at hvis jeg fikk vite om moren min var en mann, hadde jeg rømt fra øyen uten å fortelle til noen. Kanskje jeg strøk fordi jeg ikke var seriøs nok. Eller var det ikke den verste sannheten..?

Jeg klarte ikke å vente på at solen går ned. Synet av den store stjernen i natthimmelen fikk meg til å drømme om andre sted enn øyen. Det var utrolig kjedelig å være her. Alle kjente alle. Med en gang du gjorde noe dumt, kom alle til å få vite om det. En ganske liten verden.

Det var umulig å unngå å se eksen min tilbrang tiden sin med den teite fyren. Å, denne fyren klarte seg oppover i systemet. Fy faen. Hvordan klarte han denne forbanna testen? Han var ikke smartere enn meg. Ikke kreativere heller. Det eneste han var bedre enn meg på, var at han var mer vågal. Vågal kunne jeg også være!

Jeg skulle være den første som forlater øyen på flere tiår. Det var en mye større verden der ute som ventet på meg. Der ingen kjente meg. Ingen ekskjæreste. En ny sjanse! Jeg bare lukket øynene og pønsket på en plan. Jeg trengte bare å finne ut hvordan jeg kunne lage en båt. Siden av en eller annen grunn kunne ikke trærne fra denne øyen flyte på vannet.

”Kan jeg få deres oppmerksomhet?” lød en merkelig stemme. Jeg åpnet øynene og himmelen var helt mørkt. Ingen stjerne å se. Det dukket opp en hvit tekst som lyser på himmelen. Det står: ”Vennligst gå hjem”. Jeg hadde aldri sett noe maken til det. Folk strømmet på gaten i panikk. Det var noe på gang uten at jeg visste hva jeg skulle gjøre. Gå hjem?

Heldigvis kom broren min og hentet meg. Han stod ganske høyt i systemet der han fikk tilgang til hemmelighetene. Jeg fulgte etter ham og spurte hva som foregikk.

Broren snudde seg og så ganske alvorlig ut: ”Husker du oppgaven om du fikk vite en grusom sannhet? Det får dere alle vite i dag!”

”Alle?” tenkte jeg overraskende. En grusom sannhet. Om jeg ikke husket feil, var broren deprimert den dagen han ble forfremmet. Han fikk ikke lov å fortelle hvorfor. Men slik som jeg forstod virket det ikke som han ville fortelle det uansett.

Vi kom oss hjem. Familien er samlet. Meg, broren, lillesøsteren, moren og faren. Alle så opp til broren min og ventet på at han skal fortelle hva som foregår. Broren ba alle å sette seg ned. Det tok en stund før han satt i gang med forklaringen. Det så ut som han prøvde å finne en bra måte å formulere det på.

”Øyen vil snart bli borte...” Broren tok en dyp pust. ”Men jeg tror vi har funnet oss et nytt sted som vi kan kanskje bo. Jeg må be dere følge etter meg.”

Broren førte oss til kjelleren og ga meg lommelykten sin. Han tok frem en kjempehammer og slo ned på gulvet.

”Hva er det du driver med?” brølte faren sjokkert. Han prøvde å stoppe broren min, men jeg stod i veien fordi jeg stolte på broren min. Han skulle jo vise meg den grusomme hemmeligheten.

Hullet ble større og større. Broren stoppet da hullet var stort nok for ham. ”Vent her, så tenner jeg på lampen her inne.”

”Lys? Der inne?” Nysgjerrig så jeg i det mørke hullet. Lampen ble tent og man kunne se en lang nedover trapp. Broren vinket til meg. Jeg vendte hodet mitt til familien min: ”Jeg tror broren vil at vi skal følge etter ham.”

Jeg hoppet ned i hullet og hjalp de andre familiemedlemmene ned i hullet. Vi fulgte broren nedover i en lang trapp. Ingen sa et ord. Alle visste at det var ganske rart at det fantes en lang trapp under vårt eget hus. Jeg lurte på hvordan broren greide å lage en trapp uten at vi visste om det.

Da vi endelig kom til enden av trappen, tastet broren inn koden på døren av metall. Den åpnet seg automatisk. Bak døren var det et lite rom av metall med seks stoler. Lyset ble tent i rommet. Det var mange små lamper her og der. Og en tunnel utenfor rommets vindu. Stedet så ut som en slags horisontal heis.

Broren satt seg foran vinduet og trykket på en knapp. Rommet begynte å bevege seg utover i tunnelen. ”For mange generasjoner siden mente man at en stjernereise er umulig.”

Mørket i enden av tunnelen ble større og større. Plutselig ble det helt svart. Vent nå litt, tenkte jeg. Jeg sjekket vinduet og oppdaget at man er ute i verdensrommet: ”Hvor er hjemmet vårt?”

”Ser du asteroiden bak der?” spurte broren mens han styrte farttøyet. ”Inni den befinner hjemmet vårt. Den holder på å smelte på grunn av stjernen til høyre.”

Jeg så asteroiden som sakte forsvant. ”Asteroiden..?”

Novelle: Memnonia

Den klassiske sangen ”Believe Me” av Fort Minor ble spilt av på disse nanoteknologiske veggene. Lysene i rommet fulgte etter musikkens rytme. Lyset blir tent og deretter mørkt igjen. Lys. Mørk. Lys... Fortsatt lys.

Vekkingen ble stoppet av en ung mann som trykket på en knapp på veggen fra sengen sin. Knappen smeltet inn i veggen og det dukket opp nye knapper. Nanoteknologi. Han tastet på noen av dem.

Den unge mannen gjespet høylytt mens han ventet på en kopp med kaffe. Veggen åpnet seg en liten hule og der var kaffen ferdig tilberedet. Han reiste seg opp før han tok koppen og tok en stor slurk, men han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen. Man må ha drukket for mye kaffe hvis man ikke kan kjenne det, tenkte han.

Han gikk mot en vegg på den andre side av det lille rommet og ventet. Et lite hull på veggen kom til syne og det utvidet seg stor nok til å kunne gå gjennom. Mannen gikk inn til arbeidsrommet sitt som er helt hvitt og tomt. Men det tok ikke lang tid før det ble formet opp en stol til ham fra gulvet midt i rommet.

Da han satt seg på stolen, slapp han taket på koppen. Han har glemt at han har bare bestilt stolen, ikke bordet. Han så seg rundt rommet uten å kunne finne koppen sin. Det automatiske rommet må ha ryddet det, tenkte han. Det gikk ganske rask.

”Skjerm…” mumlet han med sin trøtte morgenstemme. Det skjedde ingenting. ”iSphere! Skjerm!”

Gulvet begynte å bevege seg og dannet bølger. Det så ut som gulvet bestod av en hvit flytende væske. En blå krystallkule stor som en neve kom opp gjennom det hvite gulvet. Gulvet begynte å bli flat og stabil igjen.

Den blå krystallkulen fikk mange hvite lysflekker på den. Masse små lyn inni den som strålte opp en holografisk skjerm med laserlys. På skjermen stod det ”PantherOSX - Loading” og tallet ved siden av var det null prosent som gikk til hundre prosent på to sekunder.

Bare seks timer til med denne dritten så er det helg, tenkte han og gledet seg til å se damen sin igjen. Hun hadde en flott leilighet på Tharsis som var mulig å se fra Olympic Mons på en flott dag. Jobben hans var å overvåke heisen mellom Olympic Mons og rommet. Hver dag ble det transportert flere titall tonn med varer via heisen.

Han delte skjermen i to. Den ene skjermen viste data fra heisen, mens den andre skjermen brukte han til å surfe på nett. Han så på de forskjellige oppgraderingene som han tenkte å kjøpe til leiligheten sin. Hadde han ikke hatt en dame, hadde han kjøpt en holografisk dame. Men aller helst ville han spare penger til en holografisk modell av seg selv, så kunne han slippe å arbeide mer.

”Ønsker du å gå av med pensjonen på alder av…” Reklamen klikket litt. Det var fordi internettoverføringen mellom to planeter tok som regel tid. For øyeblikket var det 18 lysminutter mellom jorden og Mars. Reklamen prøvde å hente informasjon om seeren sin for å utnytte det. ”… bare 25, herr Memnonia? Vi skanner hjernen din for å gi den holografiske modellen en nat…”

Reklamefiguren klikket igjen. ”Å, beklager for reklamen! Håper at de er fornøyd!”

Beklager for reklamen, grublet han inni seg. For et merkelig utsagn. Er det et nytt virkemiddel de i reklamebransjen bruker? Han tok vekk reklamevinduet som streiket og sjekket de forskjellige tilbudene på nettbutikken. En holografisk modell for bare 2500 credits!

Det har jeg mer enn nok av, tenkte mannen høyt. 3400 i kontoen om han ikke husket feil. Han satt produktet til kassen.

”Vennligst identifiser deg” lød en kvinnelig stemme som skal representere kassedamen.

Det smeltet fram en øyeskanner på veggen. Det er betalingsmetoden alle benyttet seg av siden kredittkorts slutt. Mannen gikk mot veggen for å bli skannet.

”Vennligst identifiser deg” gjentok stemmen. Igjen og igjen. ”Handelen avbrytes nå etter 5 minutters inaktivitet.”

Mannen forstod lite av det. Han konkluderte med at øyeskanneren var ødelagt og bestilte en reparasjon på den. Bestillingen var gratis og krevde ingen øyeskanning. Han surmumlet over at han måtte vente enda lenger på produktet.

Han lurte om han skulle ta en ny kopp med kaffe, men tanken på at han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen bestemte han seg for å la være. Jo mindre, jo bedre.

Rommet avspilte en melding. ”Frøken Oculus ønsker å ha en videosamtale med deg, herr Memnonia.”

Memnonia godtok forespørselen og fikk se et videobilde av damen sin som han har ikke sett på flere soler. ”God morgen, kjære!”.

Kjæresten så litt nøye på før hun himlet med øynene. ”Dum idiot! Vet han ikke at han bør begrense dens muligheter?”

”Hvem snakker du om…?” prøvde han å spørre, men kjæresten hadde allerede avsluttet samtalen. Han satt og lurte en stund om han skulle opprette en ny samtale, men det lot han være.

”Unnskyld meg,” lød en vennlig kvinnelig stemme. ”Det står en hologramingeniør som venter nede ved inngangen. Ønsker de å slippe herren inn?”

”Hologramingeniør? Jeg har ikke bestilt noen.” Han tenkte seg tilbake og kom på at han bestilte noen. ”Det var en øyeskannerreparatør jeg bestilte.”

Bygningens datamaskin tok ikke hintet. ”Ønsker de herren inn eller ikke?”

Han tok en dyp pust og talte til tre før han svarte. ”Nei. Si at han har fått feil informasjon.”

Det varte maks to sekunder før han hørte stemmen igjen. ”Men han insisterer.”

”Nei! Avslutt samtalen!” utbrøt han. Det er altfor mye som gikk galt i dag, tenkte han. Snart begynner maskinene sikkert til å streike og starte en revolusjon. Kjipt for mennesker…

Han lette fram et bilde i dataarkivet og fant et fint bakgrunnsbilde som han satt opp til den ene veggen. Hele denne veggen skiftet fargen til noe rødt. Det var et solnedgangsbilde av ”Green Valley”. Det samme stedet som romsonden Phoenix landet for godt over hundre år siden.

Mannen så på solen som gikk nedover. Solen hadde en tredjedel mindre størrelse enn på jorden. Det var en god stund siden han var på jorden, men han visste ikke om han var sterk nok til å kunne komme tilbake noensinne. Han hadde mistet en god del av musklene sine etter å ha bodd på Mars i flere år for tyngdekraften var en tredjedel av jordens. Ønsket han å komme tilbake, måtte han trene hardt i minst et omløp. Det vil si 687 jordiske døgn eller 1,8 år.

Ikke verdt det, tenkte han. Han hadde det godt i leiligheten hans. Det ga ham alt han trengte. Mat, hus, ly, internett, spill og virtuell verden. Dessuten ville kjæresten hans aldri bli med på reisen. Hun er en ekte marsboer. To generasjoner av henne bodde på Mars.

Han kunne høre lyder fra naborommet. Det var to personer som snakket sammen i bakrommet. Vent nå litt, tenkte han seg om. Rommet bak denne veggen er soverommet mitt. Han gikk nærmere veggen og lyttet til samtalen.

”Det er bra at du kom.” lød den ene stemmen. Stemmen var kjent. Han mente å ha hørt den fra en eller annen hjemmevideo. ”Du må hjelpe meg å få orden på ham.”

”Først må jeg få ham ned.” sa den andre stemmen.

Lyden av fottrinnene økte og økte. De kom nærmere veggen. De var på vei til ham. Hullet i veggen utvidet seg. Da hullet var like stor som en fotball, kunne ham se et speilbilde av seg selv. Nei, det var en person som lignet helt på ham. En identisk tvilling. En klone.

”Hvem er dere?” spurte Memnonia med store øyne. Han var forbauset over hvordan de kunne komme seg inn uten hans tillatelse. ”Hvordan kom dere inn i leiligheten min?”

”Der ser du.” sa klonen. ”Han vet ikke engang hva han er...”

”Ikke noe problem.” sa mannen med et navneskilt på brystlommen. Under navnet stod det ”hologramingeniør”. Han tok opp en fjernkontroll fra lommen og trykket på den.

Han frøs plutselig. Han kunne ikke bevege seg. Alt han kunne gjøre var å se på disse små stjernene foran ham. Lyspartiklene snødde oppover fra ham mot en krystallkule på taket. Den hadde han ikke lagt merke til før. En ny oppgradering? Uten min tillatelse?

I den bakerste veggen stod det en kopp med kaffe i vegghulen. Den samme som han bestilte i dag tidlig. Da forstod han hvorfor han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen. Koppen han tok eksisterte ikke.

For å kunne ta noe som ikke eksisterer, kan man ikke eksistere selv…

Novelle: TjueTre

Det var en nydelig solnedgang, tenkte jeg helt til det dukket opp en advarselsboks på vinduet. Solnedgangen ble forandret til det gråværet som var virkeligheten. Jaja, virkeligheten har bedre oppløsning. Meldingsboksen varslet om at firmaet TjueTre har en ny oppgradering klar. Anti-virus selvsagt.

«Kjære, vi må oppgradere!» ropte jeg til samboeren min.

«Igjen?» Hun var selvsagt ikke begeistret for det. «Burde vi ikke slutte med det?»

«Da er vi sårbar for angrep.» Jeg tok meg et øyeblikk for å tenke over det, men jeg bestemte meg likevel. «Nei, det er alltid en eller annen taper der ute som lager virus.»

«Kanskje det var firmaet som laget disse virusene?» spurte hun. «De vil jo aldri gå i konkurs på denne måten.»

«Så paranoid du er!» svarte jeg. «Vel, hvis de gjorde det, vil de lide en skjebne verre enn konkurs hvis det ble oppdaget.»

«Bare vær maskulin, du. Men husk bare hvis de oppd...» Hun avsluttet i uten å fullføre setningen for hun ville tydeligvis ikke ”diskutere” det. Hun nektet å ”diskutere” høylytt når sønnen er i huset.

I stillheten kunne jeg bare høre at hun lukket den HydroOvnen som skulle vannsette de dehydrete matproduktene. Sannsynligvis middagen vår. Så hørte jeg henne gikk oppover trappen og stemmen til sønnen vår. Hun hentet sønnen vår.

Vi gjorde hver eneste oppgradering sammen så lenge vi var sammen. Man kan trygt si at vi er avhenging av det. I det minste er det livsviktig, så er det ikke akkurat en uvane det.

«Mamma!» ropte sønnen løpende mot meg. Han hoppet oppå meg og så på vinduet.

«Ikke kall meg mamma, er du snill.» rettet jeg ham opp. «Hun der er mammaen din og jeg er moren. Og vet du hvorfor?»

Sønnen så forsiktig opp til meg. «Fordi du som fødet meg?»

Jeg nikket. «Ja, og mammaen er?»

«Den peneste!» ropte han med glød. Som forventet, rødmet samboeren litt. Det betyr jo at jeg har fortsatt draget!

«Er oppgraderingen klar?» spurte samboeren mens hun pekte på glassvinduet. Hun klarte å trykke på det at det kom et magnetisk bølger på vinduet.

«Vær forsiktig!» utbrøt jeg. Av oss to er hun ikke den flinkeste med tekniske greier, kan man trygg si. Selv om hun er smart, så burde hun følge med tiden. Alt er teknologisk for tiden. Til og med vi mennesker. Jeg ladet opp Jet’en. «Sønnen først.»

«Jeg vil at mamma skal jete meg.» sa sønnen. For jeg rakk å spørre hvorfor, svarte han «Du gjør det for hardt.»

Det burde jeg ta som en kompliment, tenkte jeg. Jeg er jo den mandige av oss. Jeg ga Jet’en til samboeren. Jet’en er et moderne uttrykk for Jet Injector Gun. En slags sprøyte som bruker komprimert luft til å trykke inn. Med den skal vi endre på stamcellen til sønnen.

«Du har ikke arvestoffet FRN7, kjære.» sa jeg mens jeg tastet på tastaturet av røde laserlys. Det nyoppfunnet viruset angriper bare de med samme arvestoffet som jeg, sønnen og slektingen min har. Selve begrepet ”arvestoffet” er kanskje misbrukt for tiden.

«Det gjorde ikke vondt.» sa sønnen til mammaen. Men det så ut som han kjente et stikk, men han ville ikke innrømme det.

Jeg koblet Jet’en til datamaskinen. Mens jeg ventet på den er klar med min nye stamcelle, så jeg på mammen sammen med sønnen sin. Han lignet mer og mer på mammaen. Enda var det jeg som bar ham i ni måneder. Alle sa jo at han lignet mest på meg.

Men på en annen side, så lignet jeg også mer på samboeren. Det er altså sant. Det sies at et par som er sammen så lenge, vil ligne mer og mer på hverandre. Eller vi har jo gjort mange oppgraderinger sammen. Er vi på vei til å bli en kopi av hverandre?

Med Jet’en mot halsen min, skjelvet jeg med tanken på at vi alle som stadig kjøper oppgraderinger, vil tilslutt være en gjeng av kloninger. Herregud, jeg er blitt paranoid. Akkurat som samboeren min. «Kjære, vi må snakke sammen!»

Novelle: Dødsdømt

Den 10.juli kommer jeg til å dø. Jeg er ikke redd. Helt siden jeg har gjort ferdig ”ting-du-må-gjøre-før-du-dør”-listen min, har jeg akseptert at tiden min kommer. Men jeg ble ferdig altfor tidlig. Jeg vet ikke om jeg klarer å vente så lenge på døden. Spesielt i det lille rommet av betong og en dør av stål. Er det noen som ønsker å tilbringe resten av livet her?

Hva ville du ha valgt? Vite når du skal dø eller bare dø uviten?

Det er vanskelig å si hva jeg hadde valgt. Jeg valgte ikke i hele tatt. Som alle andre, fikk jeg vite datoen uten å spørre. Det var umulig å unngå den viten. Det var overalt. Du vet, media.

Hvis jeg ikke fikk vite når jeg skulle dø, hadde jeg sannsynligvis aldri fullført listen min. På en måte var det den selveste døden som tvang meg til å gjøre ting på listen. Selv om det var vanskelig i det kaoset.

Det lille rommet av betong og stål er ment for å beskytte meg. Om det er nok, vet jeg ikke. Jeg tviler på det. Selv om rommet skulle klare å beskytte meg, vil det ikke være nok til å leve i lengden.

Misforstå meg ikke. Jeg lider ikke av en dødelig sykdom. Jeg er heller ikke en forbryter som ble dømt til døden. Jeg er helt frisk og burde ha levd mye lenger enn så. Men jeg er bundet. Livet mitt er avhenging av jorden. Ja, Moder jorden er truet.

Gammaglimt. I årevis har forskere holdt øye på de forskjellige hypernovaene, men først for fem år siden har de registrert at den ene hypernovaen som er i ferd å eksplorere. Et stort vitenskaplig øyeblikk for mange forskere. Eksplosjonen var utrolig vakker, sa en av dem på fjernsynet. Det husker jeg.

Ikke lenge etter begynte noen forskere å snakke om gammaglimt. Først var det bare noen få som snakket om det, men så ble det flere og flere forskere. Noen av dem virket svær nervøse. Jeg forstod lite av hva de sa, men de viste en animasjonvideo av gammastrålingen som traff jorden. Det var det første som fanget min oppmerksomhet.

Forskere regnet ut sjansen for at strålingen treffer jorden. Sjansen var først 1-10 000. Men en uke senere ble det til 1-100. En liten sjanse altså. Men det tok ikke lang tid før det ble 20-80, som ble til 50-50 uken etter. Nå er det nesten ingen tvil på at gammastrålingen vil treffe jorden. Nå er sjansen heller 1–10 000 at vi overlever.

Dagen strålingen ankommer er den 10. juli. Dommedagen. Det var kjipt å vite noe slikt, hva?

Media sluttet aldri å trykke diverse informasjoner om dommedagen. Hvordan det er å dø av gammastrålingen, teorier om hvordan vi kan overleve, kart over diverse bunkere, sjansen for at vi overlever og så videre. De fortsatte å trykke helt til samfunnet brøt sammen.

Ingen ville jobbe lenge. Mange ville være hos familien sin. Mange ville nyte sitt siste øyeblikk av livet. Mens andre driver å stjele. Noen prøver å opprette et nytt samfunn. Mange har drept hverandre. Noen har sultet i hjel. Mange døde før dommedagen. Bare vi ikke fikk vite det. Iallfall ikke for tidlig. En uke før dommedagen, kanskje?

Nå sitter jeg på den lille trekrakken i det lille rommet av betong. Bak døren av stål. Helt trygg til døden. En stund til, sier klokken min. En stund til...

Novelle: Verdifull

«Vis dere frem!» skrek jeg i det tomme varerommet med min fars gamle pistol oppe mot hodet mitt. Jeg snur meg rundt og leter etter det minste tegn på bevegelse. Et skudd ble avfyrt mot taket før jeg igjen sikter på hodet mitt for å vise at jeg mente trusselen på alvor. «Jeg vet at dere er her!»

Jeg vet egentlig ikke hvem de er eller hva de vil med meg. Men hver eneste gang det er meningen at jeg skal dø, blir jeg reddet. Av noen vi ikke kunne se. Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for dem. Så lenge jeg lever, vil mange andre dø. Bedre å ofre dem enn meg. Men spørsmålet er hvorfor. Hvorfor meg?

Som meg, er det mange andre som opplevde følelsen av deja vu. Noe som man mener å ha opplevd en lignende hendelse tidligere, men samtidig ikke husker hvor fra. Det er her forskjellen mellom meg og andre. Jeg husker.

Noen mener at deja vu er en hjernefeil, men det er ikke det. Hjernen din lagrer din fortid og bygger opp en hukommelse mot din framtid. Du ”husker” framtiden. Eller rettere sagt, du forutser framtiden. Når noen skyter rett mot deg, vet du av erfaring og fysikk lov at du kommer til å bli truffet og det er en stor sjanse at du dør.

Men når det du ”forutså” stemte ikke, er det blitt en forandring i framtiden din. En forstyrrelse. Deja vu. Noen har forandret framtiden din. Det er dem. Dem som jeg frykter. Usynlige beskyttere. Skyteengler. Men skyteengler tar ikke et annet liv for å beskytte deg.

Jeg husker min første død som ikke slo til. Hytteturen der nn venn av meg fikk anfall fordi han ikke tok pillen sin. Han hadde kniven sin og løp mot meg. Der fikk jeg dødsfølelsen min. Deja vu-følelsen kom. Men sekundet etter jeg åpnet øynene mine, var en annen venn av meg blitt knivstukket. Han stod der jeg stod sekundet før. Det var noe alvorlig galt. Jeg stod ikke her. Jeg stod der vennen min stod.

Selv om hjernen min er fullvridd, måtte jeg stenge den ute for å hjelpe vennen min i nød. Jeg kan ikke rydde hjernen min mens vennen min blødde i hjel. Vennen som døde, så ikke ut til å forstå hva som egentlig har skjedd. Både han og jeg visste at det var noe galt. Det var meg som skulle dø. Jeg husker at jeg sa unnskyld flere ganger.

Men nå har jeg forstått at det var egentlig ikke min feil. Den gangen visste jeg ikke hva som egentlig foregikk. Men det var dem som ordnet det. De falske skyteenglene. Det er snilt av dem å beskytte meg, men jeg syns ikke at livet mitt er verdt mer enn vennen min. Heller ikke min gamle kjæreste.

Det var en gang jeg og kjæresten min var fulle, men jeg ville hjem fra den festen ute i den kalde ødemarken. Med alkohol i blodet mitt, klarte jeg så vidt å kjøre på veien. Jeg var utrolig trøtt og ville skynde meg hjem, og jeg kjørte derfor fortere og fortere. Men jeg hadde ikke kontroll over den glatte isen. Særlig ikke i beruset tilstand. Men jeg tror jeg fikk deja vu-følelsen der, selv om jeg ikke husker det.

Dagen etter lå jeg i sykehuset, og jeg ble fortalt at kjæresten min døde i ulykken. Jeg var forberedt på å havne i fengselet, men de fortalte meg at det var ingen fare for det. For det var kjæresten som kjørte mens jeg sov. Det var ikke sant. Selv om bevisene talte det, så var jeg sikker på at jeg kjørte. Ingen trodde på meg. Jeg var faen meg skyldig. I drapet på min egen kjæreste.

Livet mitt er ikke verdt mer enn min avdøde kjæreste. Heller ikke min gode gamle venn. Når livet mitt blir satt foran de to, bør jeg faen meg gjøre noe godt for menneskeheten. Men jeg har ingen utdanning. Jeg kan ingenting. Alt jeg sitter igjen er med et knust hjerte. Med byrde. På drapene. På begge to.

Skyteengler skal ikke gjøre oss noe vondt. Jeg har det vondt! For en forbanna dårlig jobb de gjorde der. Når de viser seg fram, skal jeg personlig ta meg av dem. Med pistolen min mot hodet mitt, bør det gjøre dem nervøs. Det er ingen andre her som de kunne ta livet av istedet for meg.

Men jeg skjønner at det er ikke nok at jeg truer. For de kan sannsynligvis se framtiden. Det må skje. Jeg må skyte. På ordentlig.

Jeg lukker øynene. Aldri før har jeg prøvd noe lignende. Seriøst. Jeg skal virkelig gjøre det. Det må jeg gjøre før deja vu-følelsen kommer. Jeg frykter ikke døden. Det gjør jeg ikke. La gå!

«Dette er deres skyld!» sa jeg like før jeg trykket avtrekkeren.

Det smalt en høylytt smell ”BANG!” i det lille tomme varerommet med slagkraftig ekko. Jeg er her, tenker jeg. Tenker jeg, lever jeg. Er det mulig?

Sakte åpner jeg øynene, og jeg forstår at jeg er beskyttet av noen. Kanskje jeg gjør noe stort for menneskeheten når de beskyttet meg så godt som dette. Kanskje livet mitt er verdt mer enn andre. Våger jeg å glede av det?

Eller... På gulvet lå faren min død med pistolen hans.

Novelle: iFuture

Det må være helvetes vanskelig å utvikle et program som kan forutse hva som vil skje. For hundre år siden trodde mennesker ikke at det var mulig å forutse hvordan været vil bli om en uke, men teknologien gjør det mulig. Det kreves en svær avansert modell for å forutse fordi det er så mange faktorer som kan påvirke fra sol til regn.

Men nå er det ikke snakk om været lenge. Det er blitt utviklet et program som kan forutse hva som vil skje hvis vi gjør ditt og datt. Kjernen i programmet har skannet hjernen til 9 milliarder brukere og slått sammen med alle kjente vitenskaplige faktorer rundt verden, gjør det mulig for programmet å forutse framtiden. Jordens framtid. Menneskenes framtid. Din framtid. Det store spørsmålet ”hva om...”.

Du går kanskje rundt og lurer om du skulle sjekke opp kollegaen din og konkvenser av det. Vil dere fungere sammen? Vil dere få barn? Vil barna bli friske? Vil barna bli store og klare seg selv? Blir de suksess?

Svaret fins i programmet, iFuture. Sammen med tre tusen forskere i CERN og stor andel av ansatte i Apple, har de brukt tolv år på å utvikle det enestående programmet. 1,2 milliarder brukere har allerede forhåndsbestilt programmet. Jeg er en av dem.

MacSpheren min har akkurat lastet ned produkten. Det tok to hele minutter fordi det var en utrolig stor fil. Jeg har heldigvis stor nok kapasitet til programmet. Tenk deg, 417 ExaByte. Nesten halvparten av en ZettaByte.

Utviklerne kaller dette for et program, men jeg mener at det er heller et dataspill. Jeg spiller jo meg selv inn i den verden og kan gjøre hva jeg vil. Motsetning til andre som vil garantert prøve pysete ting, vil jeg utforske min mørke side. Jeg var en dyktig kriminelle da jeg var liten. Talenten ble glemt da jeg ble tatt for å stjele en pakke tyggegummi. Jeg var heller ikke så verst i GrandTheftAuto. Hey, hva om jeg var ham!

Jeg setter i gang med å starte opp ”programmet”. Det kommer en streng advarsel om at programmet kan ikke forutse framtiden hundre prosent. Ærlig talt, hvor mange faktorer kreves det for å forutse en framtid egentlig?

I spillet begynner jeg akkurat fra MacSpheren der jeg startet spillet. Jøss. Alt ser ekte ut. Jeg kjenner luften jeg puster. Jeg kjenner vann fra springen. Jeg smaker vann fra glasset. Kjøleskapet er full av gode mat som jeg kunne stappe oppi meg. I spillversjonen blir jeg kanskje feit, men jeg vil ikke legge på meg i virkeligheten. Spillet vil bare gi meg signaler til hjernen min om hvor gode matene er, uten å mette meg.

Men jeg går ut og tar meg en tur. Jeg kjenner varmen fra solskinnet og vinden som blåser rundt meg. Nå er det tide på å teste ”hva om”. Det første jeg skal gjøre er å stjele en bil. Det er ingen kunst å klare det. Alt man trenger å gjøre, er å stanse en bil på veien. Så åpner man døren og kaster ut sjåføren. Dermed har man en bil.

Er jeg en god sjåfør? Det er bare å teste med å kjøre i full fart. Dør man i spillet, er det bare å starte spillet på nytt. Jeg kunne føle tyngdekraften trekker meg i det jeg svinger med bilen. Full gass hele veien til en jaktbutikk. Jeg hadde ikke giddet å stoppe om jeg visste juksekoder til spillet. Da kunne man bare tenke hva man ønsket og fikk det man ville fra løse luft.

I jaktbutikken bad jeg personalen å gi meg det kuleste våpenet på disken. Personalen så ut til å ha en normal intelligens. Ikke en typisk fattig kunstig intelligens som de fleste spill har. Han forstod hvert eneste ord jeg sa uten å la et eneste ord fly over datahodet hans. Jeg fikk det klassiske skytevåpenet, Beretta 96VC fra 2016. Noe sånt skal egentlig ikke finnes i en jaktbutikk. Gamebug, kanskje?

Jaja, jeg brukte våpenet som hammer og slo ned på glassdisken, slik at jeg kunne ta patroner. Personalen prøvde å stoppe meg, men jeg rakk å lade og skyte ham. Da han falt død, så det ikke ut som noe dataspill jeg har noensinne spilt. Ikke i film heller. Fallet hans var unik. Spillet skal jo være realistisk som mulig. Kanskej det er sånn man dør når man blir skutt fra den vinkelen som jeg skjøt fra.

Jeg skyndet meg ut fra butikken for jeg visste at det fantes lydsensor over hele byen. De ble installert i 2012. Lydsensorene skulle fange opp lyd fra skytevåpen slik at det alarmeres direkte til politistasjonen. Hvis spillet er realistisk, så fins lydsensorene her. Jeg har ikke akkurat lyst å bli tatt av politiet. For da må jeg jo starte spillet på nytt, og sannsynligvis må jeg starte hjemmefra og stjele våpenet på nytt. Jeg vil jo prøve å rane en bank mens jeg har våpenet.

Jeg satt meg inn i bilen og kjørte avsted. Det var flere politibiler som kjørte forbi meg. Lydsensorene eksisterer altså. Det er ikke en av faktorene de spillutviklerne har glemt, nei.

Med bilen stanset jeg utenfor en bank som jeg har aldri vært i før. Et vanlig ran skal man planlegge god tid på forhånd. Men drit og. Jeg skal jo bare prøve spillet. I banken så jeg på TVen av glass. Det var en nyhet om personalen som ble drept. Hvilken faktor har spillutviklere glemt egentlig? Alt ser realistisk ut.

Ja, jeg utløste to skudd mot taket for å skremme datafolkene i banken. De så skikkelig skremt ut. Fleste av dem lå på bakken, men noen av dem tok ikke hintet. Jeg skjøt to av dem og sparket ned resten av dem. ”Hold dere nede!” skrek jeg. Noen av dem gråt.

”Hundre Euro, takk.” sa jeg til personalen i banken. Personalen ga mer enn hundre, men jeg tok bare den mynten. Jeg ville jo se hvordan de reagerte på at jeg gikk inn og drepte to personer bare for å stjele hundre Euro. Det vil jo bare dekke en Snickers-sjokolade. Det var ganske morsomt ansiktuttrykk på dem. Spillet er jammen morsommere enn jeg har forventet.

På glasset kom nyheten om bankranet allerede. Det stod flere politibil utenfor, mens journalisten beskrev situasjonen i banken.

Er de her allerede? Lurte jeg på. Politiet kan umulig ha blitt informert så fort. Med mindre om en av personalene har alarmert. Enda en faktor som de ikke har glemt. Jaja, jeg får straffe dem. Med pistolen min skjøt jeg hver eneste bankansatte jeg fant.

Ånei, politiet knuste hoveddøren og stormer inn. Jeg må avslutte spillet for som mulig. Jeg har ikke lyst å oppleve smerter. Politiet har garantert tenkt å skyte meg. Men jeg har glemt å lese manualen. Jeg vet riktig nok ikke hvordan man kommer ut av spillet. Okei, jeg får bare bli skutt og drept, og da kommer menyen sikkert opp.

Det tok ikke lang tid før politiet så meg og skjøt meg. Det gjorde satans vondt i magen. Jeg kunne kjenne at luften strømmet inn gjennom hullet i magen min. Det ble ikke bedre da de skjøt mot brystkassen min. To store hull. Dødelig. Helsike, jeg som trodde at ingenting var mer smertfull enn beinbruddet jeg fikk da jeg spilte fotball i min yngre dager. Nå vil jeg gjerne logge ut av spillet.

På gulvet ligger jeg og venter på datamenyen skal dukke opp. Tross all smerten som signaliserer hjernen min, kjenner jeg at klærne mine er veldig våte. Full av blod. Jeg trodde ikke at spillet var så realistisk. Synet mitt sviker. Hjertet mitt klarer så vidt å slå. Jeg klarer ikke å tenke. Å, hvor er de magiske ordene ”Game over”?

Vent, har jeg egentlig logget meg inn i dataspillet?

Novelle: Lappen

Den beroligende middelen som de sprøytet på meg gjør at jeg er så slapp og vil kanskje mumle ettersom kjeven blir svakere for hvert minutt. Jeg regner med at du forstår hva jeg sier, men om du vil tro historien min er det en annen sak. Jeg hadde ikke trodd om jeg var deg. Jeg trenger helt klart et bevis, og det hadde jeg. Men den var ikke... Vanntett.

Historien begynte cirka hundre meter til venstre for det myke rommet jeg er i akkurat nå. Der satt jeg foran kontorbordet til legen. Legen så ut til å stresse seg med å skrive lappen. Han så ikke engang på meg da han ga lappen til meg. Bare om jeg hadde sjekket lappen før jeg gikk ut, hadde jeg spurt legen. Men det gjorde jeg ikke. Dumt av meg.

Da jeg var i bussen, sjekket jeg lappen. Den var uleselig. Myten om at leger ikke kunne skrive var sant, tenkte jeg.

Jeg spurte damen som satt ved siden av meg om hun kunne tyde det som stod på lappen. Hun reiste opp for å trykke på knappen og gikk av bussen, uten å si mye som et ord. Hun så ikke engang på meg. For en uhøflig dame, tenkte jeg den gangen.

Apoteket var det første jeg var på vei til etter jeg gikk av bussen. De skulle være overnaturlige mennesker som kunne tyde dårlige skrifter, ettersom de har lest mange resepter fra diverse leger. Men fra spøk til alvor, så viste jeg lappen til den eneste apotekdame i apoteket. Hun gikk til bakrommet med en gang.

Etter 15 minutter med ventingen, så besluttet jeg å undersøke hva som foregikk, for hun har hverken sagt ”vent litt” eller gått forbi i hele tatt. Det var egentlig ikke lovlig å gå bak disken om man ikke var ansatt, men jeg følte at det var noe galt. Det fikk jeg bekreftet da jeg så bakrommet.

Det var tydelig at apotekdamen tok overdose av de lilla pillene som lå på bakken. Det var hvite skummer i munnen hennes og øynene var helt åpen. Er hun død, lurte jeg på.

Rask gikk jeg ut av apoteket for å se hva jeg kunne gjøre ettersom jeg glemte mobilen hjemme. Det var flere folk på gaten som jeg kunne spørre om å låne mobilen, men så fikk jeg øye på en politistasjon som var bare noen meter bortover. Jeg sprang til politistasjonen.

I politistasjonen snek jeg forbi køen. Før politimannen rakk å be meg stille i køen, fortalte jeg ham at det var en apotekdame i apoteket som tok overdose. Det første politimannen gjorde, var å ringe etter en ambulanse. Så spurte han meg hva skjedde før hun tok overdosen. Jeg ante ikke den gangen. Jeg bare fortalte at jeg gikk inn og ga lappen til damen, og merket ingenting galt.

Politimannen ville se lappen, og jeg ga ham den selvfølgelig. Da politimannen så ut til å klare å tyde lappen, tok han pistolen sin opp mot kjeven sin og avfyrte våpenet. Etter blodsprutet på meg og masse hylingene i venterommet, husker jeg ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg tok med lappen og løp ut tydeligvis ut sammen med de andre som hylte.

Da jeg var utendørs, fikk jeg frisk luft som fikk meg til å tenke klarere. Men så la jeg merke til at alle øynene som stirret på meg. De så på meg som jeg var skyldig. Som jeg var ansvarlig for drapet på politimannen. Jeg likte det ikke og tok flere skritt tilbake før jeg løp tilbake til apoteket.

Der var det en sykebil som hentet apotekdamen. Hun hadde en teppe over seg, som viste tydelig at hun døde. Jeg ba om å få sitte på til sykehuset. De spurte om jeg var i familie, så jeg løy og sa at jeg kjente familien og vil ringe til dem fra sykehuset. Jeg ville bare være med til sykehuset for å snakke med legen. Om den lappen jeg fikk.

I sykehuset stresset jeg med å komme til legekontoret, men så la jeg merke til at en familie gråt over en kvinne. Jeg gjenkjente kvinnen. Kvinnen i bussen. Hun som var uhøflig og stakk. Hun er også død.

Jeg løpte selv om det var forbudt i sykehuset, men det var livsviktig. Jeg kom til legekontoret så fort jeg kunne for å få svaret. Men da jeg åpnet døren, så jeg en mann som dinglet fra taket. Legen tok selvmord ved å henge seg selv. Et par skritt bakover gikk jeg før de ansatte som gikk forbi, la merke til legen. Plutselig var det mange som gikk inn i rommet for å kutte tauet og prøve å redde legen.

Da jeg gikk ned til den første etasjen, traff jeg en venn. Jeg ba ham å bli med meg til havnen. Selv om han flere ganger spurte meg hva som foregikk, ville jeg ikke svare. Vi begge satt oppi båten min og jeg kjørte til midt i innsjøen. Det var minst en kilometer til nærmeste havn. Ingen farlig redskap i båten. Ingen måte å ta selvmord på, tenkte jeg.

Jeg fortalte ham akkurat samme historie som jeg fortalte deg til nå. Som deg, trodde han ikke på meg. Ingen tar selvmord for en liten lapp, sa han til meg. Han ville se lappen, og jeg nektet ham det. Jeg ville ikke at vennen min skulle dø. Men nysgjerrighetens makt er stor. Ganske stor hos ham. Han gikk mot meg og holdet meg fast mens han rotet oppi lommen min til han fant lappen.

Hvis du klarer å tyde hva som står på lappen, skal du fortelle meg hva som står på den, kommanderte jeg. Vennen lo og sa at han ville mer enn gjerne fortelle hvis han kunne lese den. Latteren stoppet plutselig og han så ikke en gang opp mot meg.

Fortell meg, ropte jeg. Nå!

Det har han dessverre aldri fortalt meg. Fordi han også er død. Han hoppet rett ut av båten og svømte nedover mot bunnen. Han druknet med vilje. Var det egoist av han eller ville han beskytte meg? Det vet jeg ikke...

Men han er likevel på en måte en helt. For han tok med lappen da han hoppet. Lappen var ikke helt vanntett og ble derfor ødelagt. Er jeg heldig som overlevde det?

Nei, det syns jeg ikke. Nysgjerrigheten min vil drepe meg! Livet mitt er ganske trygg her for jeg tror ikke at jeg har klart å drepe meg selv når jeg har tvangstrøyen på meg og veggene består av puter. Som deg, vil jeg vite hva som stod på lappen! Nå!