Novelle: Memnonia

Den klassiske sangen ”Believe Me” av Fort Minor ble spilt av på disse nanoteknologiske veggene. Lysene i rommet fulgte etter musikkens rytme. Lyset blir tent og deretter mørkt igjen. Lys. Mørk. Lys... Fortsatt lys.

Vekkingen ble stoppet av en ung mann som trykket på en knapp på veggen fra sengen sin. Knappen smeltet inn i veggen og det dukket opp nye knapper. Nanoteknologi. Han tastet på noen av dem.

Den unge mannen gjespet høylytt mens han ventet på en kopp med kaffe. Veggen åpnet seg en liten hule og der var kaffen ferdig tilberedet. Han reiste seg opp før han tok koppen og tok en stor slurk, men han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen. Man må ha drukket for mye kaffe hvis man ikke kan kjenne det, tenkte han.

Han gikk mot en vegg på den andre side av det lille rommet og ventet. Et lite hull på veggen kom til syne og det utvidet seg stor nok til å kunne gå gjennom. Mannen gikk inn til arbeidsrommet sitt som er helt hvitt og tomt. Men det tok ikke lang tid før det ble formet opp en stol til ham fra gulvet midt i rommet.

Da han satt seg på stolen, slapp han taket på koppen. Han har glemt at han har bare bestilt stolen, ikke bordet. Han så seg rundt rommet uten å kunne finne koppen sin. Det automatiske rommet må ha ryddet det, tenkte han. Det gikk ganske rask.

”Skjerm…” mumlet han med sin trøtte morgenstemme. Det skjedde ingenting. ”iSphere! Skjerm!”

Gulvet begynte å bevege seg og dannet bølger. Det så ut som gulvet bestod av en hvit flytende væske. En blå krystallkule stor som en neve kom opp gjennom det hvite gulvet. Gulvet begynte å bli flat og stabil igjen.

Den blå krystallkulen fikk mange hvite lysflekker på den. Masse små lyn inni den som strålte opp en holografisk skjerm med laserlys. På skjermen stod det ”PantherOSX - Loading” og tallet ved siden av var det null prosent som gikk til hundre prosent på to sekunder.

Bare seks timer til med denne dritten så er det helg, tenkte han og gledet seg til å se damen sin igjen. Hun hadde en flott leilighet på Tharsis som var mulig å se fra Olympic Mons på en flott dag. Jobben hans var å overvåke heisen mellom Olympic Mons og rommet. Hver dag ble det transportert flere titall tonn med varer via heisen.

Han delte skjermen i to. Den ene skjermen viste data fra heisen, mens den andre skjermen brukte han til å surfe på nett. Han så på de forskjellige oppgraderingene som han tenkte å kjøpe til leiligheten sin. Hadde han ikke hatt en dame, hadde han kjøpt en holografisk dame. Men aller helst ville han spare penger til en holografisk modell av seg selv, så kunne han slippe å arbeide mer.

”Ønsker du å gå av med pensjonen på alder av…” Reklamen klikket litt. Det var fordi internettoverføringen mellom to planeter tok som regel tid. For øyeblikket var det 18 lysminutter mellom jorden og Mars. Reklamen prøvde å hente informasjon om seeren sin for å utnytte det. ”… bare 25, herr Memnonia? Vi skanner hjernen din for å gi den holografiske modellen en nat…”

Reklamefiguren klikket igjen. ”Å, beklager for reklamen! Håper at de er fornøyd!”

Beklager for reklamen, grublet han inni seg. For et merkelig utsagn. Er det et nytt virkemiddel de i reklamebransjen bruker? Han tok vekk reklamevinduet som streiket og sjekket de forskjellige tilbudene på nettbutikken. En holografisk modell for bare 2500 credits!

Det har jeg mer enn nok av, tenkte mannen høyt. 3400 i kontoen om han ikke husket feil. Han satt produktet til kassen.

”Vennligst identifiser deg” lød en kvinnelig stemme som skal representere kassedamen.

Det smeltet fram en øyeskanner på veggen. Det er betalingsmetoden alle benyttet seg av siden kredittkorts slutt. Mannen gikk mot veggen for å bli skannet.

”Vennligst identifiser deg” gjentok stemmen. Igjen og igjen. ”Handelen avbrytes nå etter 5 minutters inaktivitet.”

Mannen forstod lite av det. Han konkluderte med at øyeskanneren var ødelagt og bestilte en reparasjon på den. Bestillingen var gratis og krevde ingen øyeskanning. Han surmumlet over at han måtte vente enda lenger på produktet.

Han lurte om han skulle ta en ny kopp med kaffe, men tanken på at han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen bestemte han seg for å la være. Jo mindre, jo bedre.

Rommet avspilte en melding. ”Frøken Oculus ønsker å ha en videosamtale med deg, herr Memnonia.”

Memnonia godtok forespørselen og fikk se et videobilde av damen sin som han har ikke sett på flere soler. ”God morgen, kjære!”.

Kjæresten så litt nøye på før hun himlet med øynene. ”Dum idiot! Vet han ikke at han bør begrense dens muligheter?”

”Hvem snakker du om…?” prøvde han å spørre, men kjæresten hadde allerede avsluttet samtalen. Han satt og lurte en stund om han skulle opprette en ny samtale, men det lot han være.

”Unnskyld meg,” lød en vennlig kvinnelig stemme. ”Det står en hologramingeniør som venter nede ved inngangen. Ønsker de å slippe herren inn?”

”Hologramingeniør? Jeg har ikke bestilt noen.” Han tenkte seg tilbake og kom på at han bestilte noen. ”Det var en øyeskannerreparatør jeg bestilte.”

Bygningens datamaskin tok ikke hintet. ”Ønsker de herren inn eller ikke?”

Han tok en dyp pust og talte til tre før han svarte. ”Nei. Si at han har fått feil informasjon.”

Det varte maks to sekunder før han hørte stemmen igjen. ”Men han insisterer.”

”Nei! Avslutt samtalen!” utbrøt han. Det er altfor mye som gikk galt i dag, tenkte han. Snart begynner maskinene sikkert til å streike og starte en revolusjon. Kjipt for mennesker…

Han lette fram et bilde i dataarkivet og fant et fint bakgrunnsbilde som han satt opp til den ene veggen. Hele denne veggen skiftet fargen til noe rødt. Det var et solnedgangsbilde av ”Green Valley”. Det samme stedet som romsonden Phoenix landet for godt over hundre år siden.

Mannen så på solen som gikk nedover. Solen hadde en tredjedel mindre størrelse enn på jorden. Det var en god stund siden han var på jorden, men han visste ikke om han var sterk nok til å kunne komme tilbake noensinne. Han hadde mistet en god del av musklene sine etter å ha bodd på Mars i flere år for tyngdekraften var en tredjedel av jordens. Ønsket han å komme tilbake, måtte han trene hardt i minst et omløp. Det vil si 687 jordiske døgn eller 1,8 år.

Ikke verdt det, tenkte han. Han hadde det godt i leiligheten hans. Det ga ham alt han trengte. Mat, hus, ly, internett, spill og virtuell verden. Dessuten ville kjæresten hans aldri bli med på reisen. Hun er en ekte marsboer. To generasjoner av henne bodde på Mars.

Han kunne høre lyder fra naborommet. Det var to personer som snakket sammen i bakrommet. Vent nå litt, tenkte han seg om. Rommet bak denne veggen er soverommet mitt. Han gikk nærmere veggen og lyttet til samtalen.

”Det er bra at du kom.” lød den ene stemmen. Stemmen var kjent. Han mente å ha hørt den fra en eller annen hjemmevideo. ”Du må hjelpe meg å få orden på ham.”

”Først må jeg få ham ned.” sa den andre stemmen.

Lyden av fottrinnene økte og økte. De kom nærmere veggen. De var på vei til ham. Hullet i veggen utvidet seg. Da hullet var like stor som en fotball, kunne ham se et speilbilde av seg selv. Nei, det var en person som lignet helt på ham. En identisk tvilling. En klone.

”Hvem er dere?” spurte Memnonia med store øyne. Han var forbauset over hvordan de kunne komme seg inn uten hans tillatelse. ”Hvordan kom dere inn i leiligheten min?”

”Der ser du.” sa klonen. ”Han vet ikke engang hva han er...”

”Ikke noe problem.” sa mannen med et navneskilt på brystlommen. Under navnet stod det ”hologramingeniør”. Han tok opp en fjernkontroll fra lommen og trykket på den.

Han frøs plutselig. Han kunne ikke bevege seg. Alt han kunne gjøre var å se på disse små stjernene foran ham. Lyspartiklene snødde oppover fra ham mot en krystallkule på taket. Den hadde han ikke lagt merke til før. En ny oppgradering? Uten min tillatelse?

I den bakerste veggen stod det en kopp med kaffe i vegghulen. Den samme som han bestilte i dag tidlig. Da forstod han hvorfor han kunne verken kjenne varmen eller smaken av kaffen. Koppen han tok eksisterte ikke.

For å kunne ta noe som ikke eksisterer, kan man ikke eksistere selv…