Novelle: Lappen

Den beroligende middelen som de sprøytet på meg gjør at jeg er så slapp og vil kanskje mumle ettersom kjeven blir svakere for hvert minutt. Jeg regner med at du forstår hva jeg sier, men om du vil tro historien min er det en annen sak. Jeg hadde ikke trodd om jeg var deg. Jeg trenger helt klart et bevis, og det hadde jeg. Men den var ikke... Vanntett.

Historien begynte cirka hundre meter til venstre for det myke rommet jeg er i akkurat nå. Der satt jeg foran kontorbordet til legen. Legen så ut til å stresse seg med å skrive lappen. Han så ikke engang på meg da han ga lappen til meg. Bare om jeg hadde sjekket lappen før jeg gikk ut, hadde jeg spurt legen. Men det gjorde jeg ikke. Dumt av meg.

Da jeg var i bussen, sjekket jeg lappen. Den var uleselig. Myten om at leger ikke kunne skrive var sant, tenkte jeg.

Jeg spurte damen som satt ved siden av meg om hun kunne tyde det som stod på lappen. Hun reiste opp for å trykke på knappen og gikk av bussen, uten å si mye som et ord. Hun så ikke engang på meg. For en uhøflig dame, tenkte jeg den gangen.

Apoteket var det første jeg var på vei til etter jeg gikk av bussen. De skulle være overnaturlige mennesker som kunne tyde dårlige skrifter, ettersom de har lest mange resepter fra diverse leger. Men fra spøk til alvor, så viste jeg lappen til den eneste apotekdame i apoteket. Hun gikk til bakrommet med en gang.

Etter 15 minutter med ventingen, så besluttet jeg å undersøke hva som foregikk, for hun har hverken sagt ”vent litt” eller gått forbi i hele tatt. Det var egentlig ikke lovlig å gå bak disken om man ikke var ansatt, men jeg følte at det var noe galt. Det fikk jeg bekreftet da jeg så bakrommet.

Det var tydelig at apotekdamen tok overdose av de lilla pillene som lå på bakken. Det var hvite skummer i munnen hennes og øynene var helt åpen. Er hun død, lurte jeg på.

Rask gikk jeg ut av apoteket for å se hva jeg kunne gjøre ettersom jeg glemte mobilen hjemme. Det var flere folk på gaten som jeg kunne spørre om å låne mobilen, men så fikk jeg øye på en politistasjon som var bare noen meter bortover. Jeg sprang til politistasjonen.

I politistasjonen snek jeg forbi køen. Før politimannen rakk å be meg stille i køen, fortalte jeg ham at det var en apotekdame i apoteket som tok overdose. Det første politimannen gjorde, var å ringe etter en ambulanse. Så spurte han meg hva skjedde før hun tok overdosen. Jeg ante ikke den gangen. Jeg bare fortalte at jeg gikk inn og ga lappen til damen, og merket ingenting galt.

Politimannen ville se lappen, og jeg ga ham den selvfølgelig. Da politimannen så ut til å klare å tyde lappen, tok han pistolen sin opp mot kjeven sin og avfyrte våpenet. Etter blodsprutet på meg og masse hylingene i venterommet, husker jeg ikke nøyaktig hva jeg gjorde, men jeg tok med lappen og løp ut tydeligvis ut sammen med de andre som hylte.

Da jeg var utendørs, fikk jeg frisk luft som fikk meg til å tenke klarere. Men så la jeg merke til at alle øynene som stirret på meg. De så på meg som jeg var skyldig. Som jeg var ansvarlig for drapet på politimannen. Jeg likte det ikke og tok flere skritt tilbake før jeg løp tilbake til apoteket.

Der var det en sykebil som hentet apotekdamen. Hun hadde en teppe over seg, som viste tydelig at hun døde. Jeg ba om å få sitte på til sykehuset. De spurte om jeg var i familie, så jeg løy og sa at jeg kjente familien og vil ringe til dem fra sykehuset. Jeg ville bare være med til sykehuset for å snakke med legen. Om den lappen jeg fikk.

I sykehuset stresset jeg med å komme til legekontoret, men så la jeg merke til at en familie gråt over en kvinne. Jeg gjenkjente kvinnen. Kvinnen i bussen. Hun som var uhøflig og stakk. Hun er også død.

Jeg løpte selv om det var forbudt i sykehuset, men det var livsviktig. Jeg kom til legekontoret så fort jeg kunne for å få svaret. Men da jeg åpnet døren, så jeg en mann som dinglet fra taket. Legen tok selvmord ved å henge seg selv. Et par skritt bakover gikk jeg før de ansatte som gikk forbi, la merke til legen. Plutselig var det mange som gikk inn i rommet for å kutte tauet og prøve å redde legen.

Da jeg gikk ned til den første etasjen, traff jeg en venn. Jeg ba ham å bli med meg til havnen. Selv om han flere ganger spurte meg hva som foregikk, ville jeg ikke svare. Vi begge satt oppi båten min og jeg kjørte til midt i innsjøen. Det var minst en kilometer til nærmeste havn. Ingen farlig redskap i båten. Ingen måte å ta selvmord på, tenkte jeg.

Jeg fortalte ham akkurat samme historie som jeg fortalte deg til nå. Som deg, trodde han ikke på meg. Ingen tar selvmord for en liten lapp, sa han til meg. Han ville se lappen, og jeg nektet ham det. Jeg ville ikke at vennen min skulle dø. Men nysgjerrighetens makt er stor. Ganske stor hos ham. Han gikk mot meg og holdet meg fast mens han rotet oppi lommen min til han fant lappen.

Hvis du klarer å tyde hva som står på lappen, skal du fortelle meg hva som står på den, kommanderte jeg. Vennen lo og sa at han ville mer enn gjerne fortelle hvis han kunne lese den. Latteren stoppet plutselig og han så ikke en gang opp mot meg.

Fortell meg, ropte jeg. Nå!

Det har han dessverre aldri fortalt meg. Fordi han også er død. Han hoppet rett ut av båten og svømte nedover mot bunnen. Han druknet med vilje. Var det egoist av han eller ville han beskytte meg? Det vet jeg ikke...

Men han er likevel på en måte en helt. For han tok med lappen da han hoppet. Lappen var ikke helt vanntett og ble derfor ødelagt. Er jeg heldig som overlevde det?

Nei, det syns jeg ikke. Nysgjerrigheten min vil drepe meg! Livet mitt er ganske trygg her for jeg tror ikke at jeg har klart å drepe meg selv når jeg har tvangstrøyen på meg og veggene består av puter. Som deg, vil jeg vite hva som stod på lappen! Nå!