Novelle: Verdifull

«Vis dere frem!» skrek jeg i det tomme varerommet med min fars gamle pistol oppe mot hodet mitt. Jeg snur meg rundt og leter etter det minste tegn på bevegelse. Et skudd ble avfyrt mot taket før jeg igjen sikter på hodet mitt for å vise at jeg mente trusselen på alvor. «Jeg vet at dere er her!»

Jeg vet egentlig ikke hvem de er eller hva de vil med meg. Men hver eneste gang det er meningen at jeg skal dø, blir jeg reddet. Av noen vi ikke kunne se. Jeg er ikke redd for døden, men jeg er redd for dem. Så lenge jeg lever, vil mange andre dø. Bedre å ofre dem enn meg. Men spørsmålet er hvorfor. Hvorfor meg?

Som meg, er det mange andre som opplevde følelsen av deja vu. Noe som man mener å ha opplevd en lignende hendelse tidligere, men samtidig ikke husker hvor fra. Det er her forskjellen mellom meg og andre. Jeg husker.

Noen mener at deja vu er en hjernefeil, men det er ikke det. Hjernen din lagrer din fortid og bygger opp en hukommelse mot din framtid. Du ”husker” framtiden. Eller rettere sagt, du forutser framtiden. Når noen skyter rett mot deg, vet du av erfaring og fysikk lov at du kommer til å bli truffet og det er en stor sjanse at du dør.

Men når det du ”forutså” stemte ikke, er det blitt en forandring i framtiden din. En forstyrrelse. Deja vu. Noen har forandret framtiden din. Det er dem. Dem som jeg frykter. Usynlige beskyttere. Skyteengler. Men skyteengler tar ikke et annet liv for å beskytte deg.

Jeg husker min første død som ikke slo til. Hytteturen der nn venn av meg fikk anfall fordi han ikke tok pillen sin. Han hadde kniven sin og løp mot meg. Der fikk jeg dødsfølelsen min. Deja vu-følelsen kom. Men sekundet etter jeg åpnet øynene mine, var en annen venn av meg blitt knivstukket. Han stod der jeg stod sekundet før. Det var noe alvorlig galt. Jeg stod ikke her. Jeg stod der vennen min stod.

Selv om hjernen min er fullvridd, måtte jeg stenge den ute for å hjelpe vennen min i nød. Jeg kan ikke rydde hjernen min mens vennen min blødde i hjel. Vennen som døde, så ikke ut til å forstå hva som egentlig har skjedd. Både han og jeg visste at det var noe galt. Det var meg som skulle dø. Jeg husker at jeg sa unnskyld flere ganger.

Men nå har jeg forstått at det var egentlig ikke min feil. Den gangen visste jeg ikke hva som egentlig foregikk. Men det var dem som ordnet det. De falske skyteenglene. Det er snilt av dem å beskytte meg, men jeg syns ikke at livet mitt er verdt mer enn vennen min. Heller ikke min gamle kjæreste.

Det var en gang jeg og kjæresten min var fulle, men jeg ville hjem fra den festen ute i den kalde ødemarken. Med alkohol i blodet mitt, klarte jeg så vidt å kjøre på veien. Jeg var utrolig trøtt og ville skynde meg hjem, og jeg kjørte derfor fortere og fortere. Men jeg hadde ikke kontroll over den glatte isen. Særlig ikke i beruset tilstand. Men jeg tror jeg fikk deja vu-følelsen der, selv om jeg ikke husker det.

Dagen etter lå jeg i sykehuset, og jeg ble fortalt at kjæresten min døde i ulykken. Jeg var forberedt på å havne i fengselet, men de fortalte meg at det var ingen fare for det. For det var kjæresten som kjørte mens jeg sov. Det var ikke sant. Selv om bevisene talte det, så var jeg sikker på at jeg kjørte. Ingen trodde på meg. Jeg var faen meg skyldig. I drapet på min egen kjæreste.

Livet mitt er ikke verdt mer enn min avdøde kjæreste. Heller ikke min gode gamle venn. Når livet mitt blir satt foran de to, bør jeg faen meg gjøre noe godt for menneskeheten. Men jeg har ingen utdanning. Jeg kan ingenting. Alt jeg sitter igjen er med et knust hjerte. Med byrde. På drapene. På begge to.

Skyteengler skal ikke gjøre oss noe vondt. Jeg har det vondt! For en forbanna dårlig jobb de gjorde der. Når de viser seg fram, skal jeg personlig ta meg av dem. Med pistolen min mot hodet mitt, bør det gjøre dem nervøs. Det er ingen andre her som de kunne ta livet av istedet for meg.

Men jeg skjønner at det er ikke nok at jeg truer. For de kan sannsynligvis se framtiden. Det må skje. Jeg må skyte. På ordentlig.

Jeg lukker øynene. Aldri før har jeg prøvd noe lignende. Seriøst. Jeg skal virkelig gjøre det. Det må jeg gjøre før deja vu-følelsen kommer. Jeg frykter ikke døden. Det gjør jeg ikke. La gå!

«Dette er deres skyld!» sa jeg like før jeg trykket avtrekkeren.

Det smalt en høylytt smell ”BANG!” i det lille tomme varerommet med slagkraftig ekko. Jeg er her, tenker jeg. Tenker jeg, lever jeg. Er det mulig?

Sakte åpner jeg øynene, og jeg forstår at jeg er beskyttet av noen. Kanskje jeg gjør noe stort for menneskeheten når de beskyttet meg så godt som dette. Kanskje livet mitt er verdt mer enn andre. Våger jeg å glede av det?

Eller... På gulvet lå faren min død med pistolen hans.